Filmtrilogien «Geist Trilogie» som er årets festivalutstilling hos Tromsø Kunstforening, er Declan Clarkes første store institusjonelle separatutstilling utenfor Irland og Storbritannia.

Trilogien består av filmene «We Are Not Like Them» (2013), «The Most Cruel of All Goddesses» (2015) og «Wreckage in May» (2015). Filmene i utstillinga undersøker hver på sin måte problemstillinger omkring virkninger av industrialisering og modernisme i Europa.

Utstillinga i Tromsø representerer de to sistnevnte filmenes internasjonale premiere, og «Wreckage in May» er produsert for Tromsø Kunstforening og Hugh Lane Gallery i Dublin.

Filosofi og historie

Declan Clarke forteller at hans interesse for historie og samfunnsforhold og hans sosiale engasjement ligger som et teppe bak de tre filmene. Samtidig kan filmenes fellestittel, «Geist Trilogie», si noe om hvordan han går inn i disse spørsmålene. Tittelen spiller på Georg Wilhelm Friedrich Hegels sentrale begrep i «Åndens fenomenologi» («Phänomenologie des Geistes») hvor han ser på geist, eller på norsk ånd, som et verktøy for å filosofere over historien.

Den første filmen, «We Are Not Like Them» (2013), dokumenterer transformasjonen av industrialiseringa i Europa og rekkevidden av dens skiftende politiske perspektiver.

Clarke går inn i problemstillingene gjennom å ta sitt publikum med til fire steder hvor dette er blitt spesielt tydelig; til et tidligere skipsverft i Newcastle, Eisenhüttenstadt ved Tysklands østgrense, byen Nova Huta ved Krakow i Polen og til skolen Groupe Scolaire l’Octobre i den nordøstlige delen av Paris. Alle disse stedene har vokst fram som et resultat av den industrielle utviklinga, dens behov eller som konsekvenser av den. Utviklinga har imidlertid gått videre med nye behov som på sett og vis har gjort disse stedene overflødige. De unge menneskene som i si tid flytta inn i for eksempel flytta inn Eisenhüttenstadt er blitt gamle. Arkitekturen som i si tid representerte fremtidshåp er ikke lenger påakta; dels fordi den ikke i samme grad kan knyttes til funksjon i dag, men også fordi alt som kan knyttes til kommunismen bevisst blir nedvurdert.

Stille og sakte

Declan Clark arbeider med analog film i en verden som er blitt digitalisert. «We are not like them» er helt uten lydspor. Den er en stumfilm i ordets rette forstand. Dette gir en følelse av ei svunnen tid.

Personen som tar oss med til de forskjellige stedene (spilt av Clarke selv) fremstår som en slags hemmelig agent fra den kalde krigens tid, og bidrar også til en avstand samtidig som vedkommende også skaper et element av mystikk og dramatikk inn i fortellinga som er sakte og dvelende med mye rom for betraktning og refleksjon hos betrakteren.

I samme spor

De to øvrige filmene er mye bygd over samme lest. Gjennomgangsfiguren er den samme. Det gjelder også tempoet i Clarkes fortelling. Men i både «Wreckage in May» og «The Most Cruel of Goddesses» er det lydspor. Vi hører fottrinn, trafikk støy og lyder fra andre ting som foregår i filmene, men ikke dialog eller tale.

«The Most Cruel of Goddesses» (2015) viser hvordan livet til og arven etter den politiske teoretikeren Friedrich Engels leder fram mot dannelsen av NATO i kjølvannet av 2. verdenskrig.

I den siste delen av trilogien, Wreckage in May (2015), fokuserer Clarke på undertrykkelsen av Pariserkommunen i 1841 og rollen impresjonistiske malere hadde gjennom å visualisere den moderne urbaniteten og hvordan denne rollen utviklet seg videre i det 20. århundrets film og fotografi. I denne filmen kan man også lese en ikke direkte uttalt kritikk over hvilken del av virkeligheten som er blitt skildret; borgerskapets virkelighet og hvordan dette har fungert som en undertrykkelsesmekanisme.

Av Helge Matland