iTromsø møter Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel i kafeen på Driv torsdag ettermiddag, fem timer før de går på scenen foran en fullsatt sal under den årlige Studentuka i Tromsø. Det er langt fra første gang de er i Ishavsbyen, men konserten er for lengst utsolgt, og Tromsøs innbyggere ser ikke ut til å få nok av rap-duoen fra Oslo.

Deilig med reaksjoner

– Dere har fått veldig mye respons på den siste plata deres, «Heisann Montebello». Hvilke tilbakemeldinger er det som har satt seg hos dere – av både de positive og negative? Er det noen som har gjort inntrykk på dere?

-Det er først og fremst kombinasjonen. Jeg tror aldri vi har gitt ut noe som i så stor grad har engasjert både på godt og vondt. Det er liksom ingen som har kommet og sagt «helt greit». Det har vært alt fra «fyfaen», «takk», «fantastisk», «wow», til bare «dra hjem til der dere kom fra, jævla pakkiser», forteller Magdi.

– Det er deilig med ordentlige reaksjoner, det må jeg innrømme, legger Chirag til.

Innelåst i studio i to år

Duoen forteller at de ikke har vært helt forberedt på alle tilbakemeldingene de har fått i forbindelse med sitt siste album.

– Det har vært et helt vilt engasjement, og noe man på en måte ble litt satt ut av de første dagene. Da måtte vi bare prøve å summe oss, fordi da hadde vi vært innelåst i studio i to år og egentlig ikke møtt så mange mennesker. Det har kun vært familie, band og studio – og studioet er i Stockholm hvor vi ikke kjenner så mange. Det tar noen dager å summe seg, for vi hadde ikke klart å forutse dette i så stor grad. Og etter hvert så er man bare veldig takknemlig for at man kan lage noe som engasjerer. Vi gir jo ikke ut musikk for å høre på det selv. Da kunne vi jo bare beholdt det i studio, selv om mye også forblir der, sier rap-duoen.

Retter en pekefinger

– Fortell litt om tematikken rundt låten «Lett å være rebell i kjellerleiligheta di».

- Kort oppsummert så er det kanskje som en pekefinger alle veier, inkludert innover mot en selv og ikke bare utover. Og kanskje en langfinger også, alle veier. De to første versene er en samling av kommentarer, ting vi har hørt, fått direkte eller overhørt, som venner har fått eller som vi har lest. Det er en salig blanding av ganske vonde påstander eller karakteristikker av folk med innvandrerbakgrunn. Og så er det en liten utladning mot slutten, sier Magdi.

– Folk glemmer ofte det at hvis man går tekstene litt i sømmene så handler den like mye om oss og om jeg er villig til å gi opp min drøm om bil og båt for en fyr fra Syria jeg ikke kjenner. Det kan jeg innrømme at jeg kan sitte og tenke på. Og det er ikke alltid det føles slik at «ja, det ville jeg gjort med en gang».

Frem i lyset

Låten inneholder flere varianter av grove og støtende sitater fra kommentarfeltene i sosiale medier. Da iTromsø snakker med Magdi og Chirag er de likevel klare på at man ikke bare kan stenge ned kommentarfeltene og late som meningene ikke finnes.

– Er det enklere å forholde seg til det at trollene er ute i dagslys?

– Ja, og jeg tror det er det eneste sunne, sier Chirag.

– Og jeg tror også at vi må slutte å snakke om troll. Fordi det er jo ikke troll lenger. Trolling er jo egentlig folk som med vilje skal provosere for å irritere andre. Det var vel det det starta som. Mens nå er det jo bare folk. Jeg kjenner ofte mange av dem. Det blir litt sånn «vent litt, jeg gikk jo på skole med han der». Det dukker opp med jevne mellomrom, og det er bare vanlige folk, tilføyer Magdi.

– Og de gjør det jo ikke for å være døve. De mener det faktisk oppriktig at dette er den beste løsningen, og da må det fram. For trolling er jo ikke bra for noen. Men folk som mener det, der må det fram i lyset. Da kan vi i hvert fall ikke nekte for at det eksisterer.

Leter etter bekreftelse

– Dere vant en spellemannspris for musikkvideoen «Hvite menn som pusher 50». Og låten «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» var nominert i klassene årets låt og årets musikkvideo. Hvor stor betydning har det for dere å vinne og å være nominert til slike priser?

– Jeg synes det fortsatt er veldig stas å gå på Spellemann. Det er ikke påtatt. Det er fortsatt sånn at du blir nervøs av den røde løperen og ikke helt vet hvordan du skal stå eller oppføre deg. Det er litt som når du går opp trapper og så tror du at det er et trappetrinn til, men så er det ikke det. Det steget der hvor du famler i lufta, litt sånn er det. Men det beviser jo at det fortsatt er stas, sier Chirag.

– Ja, og det handler litt om dette med at alle leter etter bekreftelse i livet. På ulike plan, og det du ofte vil ha mest bekreftelse for er det du vier mest tid til eller det du føler du behersker best, og i hvert fall når man har vært innelåst i studio i to år ikke vet hva andre folk synes. Da setter man veldig stor pris på en bekreftelse på at man ikke bare lager musikk for seg selv. Det tror jeg alltid kommer til å være viktig, uansett om det er Spellemann eller om noen kommer bort til deg på gata, forteller Magdi.