Bandet ble danna i Tromsø i 1964. Bak sto fire unge musikere: Vokalisten og bassisten Sverre Kjelsberg (f. 1946), gitaristen og låtskriveren Trond Graff (f. 1944), trommeslageren Friedel Brandt (f. 1947) og gitaristen Ottar Aasegg (f. 1946). I juli samme år dro de fire ungguttene mot Stockholm i en gammel fiskebil. Underveis tok de navnet The Arctics.
Etter en periode med dårlig betalte engasjement på til dels lugubre nattklubber, hvor den fargerike forretningsmannen Sten Ekroth hørte dem live første gang og ga dem et tilbud om å akkompagnere stripteasedansere. Han sørga også for at den svenske organisten Stjerndahl ble med i bandet og fikk dem til å skifte navn til det mer erotisk lada Pussycats. Ekrot hadde store planer for unggutta fra Tromsø.
Les også: Frelst som 7-åring
Innspilt i London
Rundt årsskiftet 1965–1966 bodde The Pussycats på Ski Hotell. Studiotid var booka i London tidlig i januar.
– Vi grudde oss til ei hotelljul. Vi var jo egentlig fortsatt bare guttunger som helst kunne tenkt oss å feire sammen med familiene. Men vi ble redda av fotografen Atle Venemark. Ski-mannen som fungerte som pressesekretær og «hoff-fotograf» for bandet, forbarma seg over oss. Han inviterte like godt hele bandet hjem for å feire jul med seg og familien, og vi fikk akkurat den jula vi lengta etter, med ribbe og juletregang og alt som hører med, forteller Sverre Kjelsberg, bassist og vokalist i The Pussycats som minnes dette som en hyggelig opplevelse like før London-turen.
– Vi reiste like over nyttår. Ekroth hadde bestilt charterfly for oss og fylte opp alle de ledige setene med sjøfolk som hadde vært hjemme for å feire jul og nyttår, og som var på vei tilbake til sine båter ute i verden, forteller Kjelsberg.
Innspilt på én dag
– Vi installerte oss på Chaftesbury Hotel sentralt i London. Det var en del interesse i media rundt det at vi skulle spille inn en LP i London. Det hadde ingen andre norske band gjort tidligere. Med oss over var blant andre NRKs musikkjournalist Erik Heyerdahl og NRK-produsenten Svein Erik Børja som også skulle produsere plata for oss, opplyser Kjelsberg.
Manager Sten Ekroth hadde valgt Pye Studios for The Pussycats, et studio tilknytta plateselskapet Pye Records som på denne tida ga ut plater for band og artister som blant andre The Kinks, The Searchers, The Status Quo, Donovan, Herp Alpert And The Tijuana Brass, Petula Clark og Sandy Shaw.
– Vi hadde gjort svært grundige forberedelser. Ingen ting var overlatt til tilfeldighetene, og vi gjorde unna innspillingene på én dag med en fantastisk tekniker bak spakene. Produksjonen ble veldig bra, forteller Sverre Kjelsberg.
Formidabel mottakelse
– Og «Psst! Psst» fikk en formidabel mottakelse da den ble lagt ut for salg i april. Den gikk rett til topps på salgslistene og ble liggende der. Jeg kan ikke huske hvordan vi gjorde selve lanseringa av plata. Det er ikke alt man erindrer etter 50 år. Men jeg husker at vi var i Oslo i forbindelse med utgivelsen. Jeg tror vi bodde på noe som het Standard Hotell, og der var hele trappeoppgangen full av småjenter, sier Sverre Kjelsberg med et smil.
– Men den suksessen vi fikk med albumet kom ikke av seg selv. Trond Graff hadde gjort en god jobb med låtskrivinga, og vi hadde virkelig stått på som musikere. Og Sten Ekroth skal ha sin del av æra for at vi hadde etablert oss i folks bevissthet før vi kom med vår første LP. Gjennom vår musikk, sceneopptredener og Ekroths påfunn var vi blitt Norges første virkelige rockestjerner, fortsetter han.
Idérik manager
– Sten Ekroth var en idérik kar som visste hvordan vi kunne få oppmerksomhet, og han lykkes med sine stunt, forteller Sverre Kjelsberg.
Blant anna sørga manageren for, ved hjelp av en liten bløff, at bandet fikk opptre på TV-showet «Hylands Hörna» som svenske seere flokka seg rundt skjermen for å se. Der spilte The Pussycats «Ebb Tide» som Trond Graff som 14 åring hadde plukka fra radioprogrammet «Musikk til arbeidet».
I TV-studio var også plateprodusenten Simon Brehm fra Karusel. Han ga på sparket platekontrakt til The Pussycats, og i april 1965 spilte de inn sin første singel med låtene «Ebb Tide» og «Cadillac» som ble en suksess med nesten 25.000 solgte eksemplar og en 2. plass på VG-lista. Før «Psst! Psst!» kom det to singler til.
Rundt flere av Ekroths stunt danna det seg også myter. Som med den røde toetasjes London-bussen The Pussycats tok i bruk.
– Det het seg at den var spesialimportert fra London, men Sten hadde kjøpt bussen for å bruke den som ei rullende hytte for seg selv. Men det fungerte. Den ble som et varemerke for bandet og ga oss mye oppmerksomhet, sier Sverre Kjelsberg.
Varma opp for Stones
Og det var også i denne bussen de ankom Sjølysthallen han de 24. juni 1965 hadde sin første konsert i Norge – som oppvarmingsband for The Rolling Stones!
Myten sier at Ekroth hadde gitt flere hundre svenske fans gratis billett og tur til Oslo for å reise seg og går fra sine plasser på de første seteradene når Pussycats hadde gjort jobben og Rolling Stones overtok scenen. Egentlig var det bare 30–40 jenter fra fanklubben i Malmö som reiste seg fra sine plasser på 4., 5. og 6. rad. I jubelen over at Stones kom på scenen, var det få av de 3.000 andre i salen som la merke til protesten.
God oppfølger
– Høsten 1966 dro vi på en måneds turné i Tyskland, og vi avslutta med å gå i studio i Hamburg for å spille inn album nummer to. Vi ble spådd en stor nedtur med oppfølgeren. Men suksessen fortsatte med «Mrr... Mrr...», forteller Sverre Kjelsberg.
– Men så stoppa det opp, og vi fikk se hvor viktig Sten Ekroth hadde vært for oss. I løpet av forberedelsesfasen til innspillinga av «Mrr... Mrr...» trakk han seg som manager. Jeg tror grunnen var at han hadde brukt mer penger på oss enn han egentlig hadde råd til. Tilbake sto vi fem unge gutter, ikke alle av oss var fylt 20 år ennå. En ting var å fikse det musikalske. Noe helt anna var alt det administrative. Vi visste rett og slett ingen ting. Knapt nok hvordan vi skulle fylle bensin på bussen, og i alle fall ikke hvordan vi skulle drive prosjektet videre, og ting begynte å smuldre, forteller Sverre Kjelsberg.