Bill Bailey er virkelig en av Englands største standupartister for tiden. Her i Norge kjenner vi han nok mest igjen som karakteren «Manny» i sitcom-serien «Black Books» fra tidlig 2000-tallet.

Her spiller han den fattige, nervøse, stakkarslige, uttrykksfulle og nerdete assistenten til hovedkarakteren «Bernard Black». Ikke veldig ulik den han spiller ut på hovedscenen til Kulturhuset i Tromsø.

Treig start

Og, som alle verdens komikere som besøker Norge gjør, så går Bailey i «fella» ved å sjarmere publikum med kunnskap om landet han besøker. Her blir det prøving av nordnorsk uttale, satire om norsk politikk og om hans egen ferie på Svalbard. Og det funker, men publikum er nervøse og ikke i det hele tatt med på notene til Bailey.

Heldigvis tar han brodden av dette ved å gjøre poenger av hvor stille publikum er, og at nordmenn kanskje ikke kan klappe skikkelig.

Gandalfs evneveike tvillingtroll

Og heldigvis, Bailey spiller i høyeste grad på akkurat den han er. For han ser virkelig gal ut med sitt lange, slitte hår med måne på toppen. Han kunne like gjerne vært Gandalfs evneveike tvillingtroll i «Ringenes Herre».

Her legger han ikke skjul på noe og utleverer seg rett som det er. Blant høydepunktene, som kommer i andre akt, forteller han blant annet om hans marerittaktige nordlystur i Tromsø. Og ikke minst avslutningsnummeret, hvor han skildrer sitt møte med sir Paul McCartney.

Dessverre blir to og en halv time, inkludert 20 minutters pause, litt for lenge for at jeg som publikum klarer å gapskratte av absolutt alt.

Musikalsk sjarmtroll

Men det som gjør Bill Bailey til akkurat den skrullete 51-åringen vi elsker, er hans musikalske genialitet. I 2016 kan sikkert hvem som helst lage en hitlåt med sin egen fjerte-lyd, men jeg tror ikke hvem som helst kan lage en symfonisk mesterverk av en iphone-ringetone. Det er heller ikke mange som klarer å gjette akkurat hvordan tromsøbandet «Dozza & the Dragonslayers» høres ut, bare ved å høre bandnavnet ropt ut av en høylytt publikummer. Jeg tipper for øvrig det var vokalist Kim Pedersen.

Bailey bruker heller ingen billige virkemidler i sitt materiale, som sex, vold, og grovt språk, som er blitt ganske vanlig hos hans britiske kolleger. Bailey er en familiemann med sansen for klassisk rock, nerdete «Game of Thrones»-spøker og rett og slett god, gammel engelsk sjarm.