GRØNNEGATA: I fjor vår avslutta Bernt Snorre Johansen to års studier ved det private Christiania Kunstakademi i Oslo. Der konsentrerte han seg i hovedsak om fag innen klassisk tegning, og var også innom skulptur.

Men det er først og fremst gjennom oljemaleriet han uttrykker seg kunstnerisk, og torsdag åpner han si første separatutstilling siden han kom tilbake til Tromsø. Med rundt 25 malerier og tre tegninger har han inntatt et tomt lokale i Grønnegata 68 for en måned. Der viser han seg fram som en kunstner som ikke overlater noe til tilfeldighetene.

Malerisk

– Det er viktig å ikke la motivet skygge for maleriet, sier Bernt Snorre Johansen.

I sine bilder viser han at det ikke trenger å være noen motsetning. Han bygger opp de fleste av sine maleri gjennom nonfigurative former som gir en figurativ forståelse. Med stor sans for form, linjespill og hvordan fargebruken kan få et maleri til å vibrere, viser Bernt Snorre Johansen at han vet veldig godt hva det er han holder på med.

Hans bakgrunn som profesjonell fotograf og intensive studier innen kunstfaget, har gitt ham en solid ballast både når det gjelder bildeforståelse og selve håndverket.

Nord i landet

Det aller meste han viser, oser av kunstnerens geografiske bakgrunn; oppvokst som han er på Skjervøy og snart en mannsalder bosatt i Tromsø. Så har han da også satt tittelen «Nord i landet» på utstillinga som på sett og vis kan ses som hans virkelige debut.

Til utstillinga gir Bernt Snorre Johansen ut en vakker katalog, innbundet med stive permer. Her er alle bildene i utstillinga avbildet, og de får i stor grad tale for seg selv. Men i et lite forord sier han litt om det han formidler:

«Det nordnorske lynne og temperament er en del av min identitet. Kystens aktiviteter, landskapet, fjordarmen, vidda, humoren og folkesjela her nord er formet av masse vær med lang vinter og kort sommer. Klarer jeg å formidle fliken av dette i en smeltedigel av nuet og fortiden i mine malerier, er jeg fornøyd».

Natur og kultur

I noen av bildene lar Bernt Snorre Johansen naturen alene skape stemningene, som i maleriet som har gitt navn til hele utstillinga, i «Lys skiftninger» hvor ei havørn svever over et abstrahert landskap eller i de to vårlengtende skoglandskapene «I emning» og «Vår i emning».

Men som oftest er det bilder prega av menneskelig aktivitet han gir oss. Her kan han komme med forsiktige statements som i «Fiskarbonden», «Hjemsted» eller «Jordlappen», som alle sier noe om våre røtter.

Her er også flotte urbane miljø, enten det handler om miljøet i utelivsbyen Tromsø i mørke kvelder, som i maleriet «På byen» som har utestedet G som et konkret gjenkjennelig element ved sitt eksteriør, men som også gjennom presentasjonen av mennesker eller mennesketyper gir oss en følelse av at dette har vi opplevd før; konkret nok til å knytte det til egne opplevelser, generelt nok til å nå også de med annen erfaringsbakgrunn.

Johansen gir oss også en serie med portretter hvor han går tettere inn på enkeltmennesker, sinnsstemninger og sporene levd liv har satt i ansiktene.