Det gjorde de, for fru Anna har stadig omgangskrets siden hun er blant dem som setter pris på yngre årganger.
Som alle i Nordbyen vet, bor hun i Storgt. 154 eller omtrent på midten av Storgatbakken. Der har hun levd hele sitt liv og akter nok å fortsette en stund til. Hun spaserer daglig en tur eller to i sitt strøk. Mottar besøk og går på besøk. Et par datoer foran sin egen dag var hun i bursdag til en 75-årig venninne. Hun har stort sett kaffekjelen klar om noen stikker innom til en visitt. Da besøker en forresten også en sjeldenhet som virkelig gammel bygård med mye fint innhold. Ikke gammeldags riktignok – for el. komfyr og kjøleskap er på plass. De er av det slaget som har fungert en menneskealder allerede – og som forbrukerundersøkelser synes å garantere fortsatt minst like lang funksjonstid som nyproduserte saker. Hjørneskap og andre for slettvegg., alt sammen i solid treverk.
Når det gjelder plass tilsynelatende forskrekkelig lite i forhold til den massive skapoppmarsjen som de siste to-tre tiårene har erobret kjøkkenveggene helt. En skal likevel ikke se bort fra at det gamle kjøkken har en ekstra dør – til spiskammeret. Dette lille attpårommet hadde sin store funksjon – og har det fortsatt i Storgata 154. Ellers bevares mangt annet også – sofa, bord. og stoler i vakkert og ekte treverk. Et slags bruksmuseum fra tidsrommet mellom og bak de to store kriger som er blitt åremål i vårt hundreår – og en tid som vårt aktverdige Bymuseum ikke er rukket frem til ennå.
– Hvordan var det å feire 50-årsdag mellom 8. og 17. mai i 1945?
– Det far stor stas selv om det var så uendelig mye å feire den gang. Frigjøringen som vi selv ventet på og nesten ikke våget å tro på. For sikkerhets skyld gikk jeg ned til min bror for å få bekreftet at det virkelig var sant. Men den 14. ble da feiret. Det var flottere servering nå 40 år etter. TIl og litt ekte kaffesmak oppi erstatningen ble det dengang da, men så tok vi jo frem det beste vi hadde og lot det springe av reserver for deretter kunne det bare bli bedre.
LES OGSÅ: Fangsten som skapte byen (for abonnenter)
For henne traff okkupasjonsårene midtveis i livet. Årene fløt etter hvert i ett. Som så mange andre ble det rekvirert rom til tyske militære i huset. Gjennom fire år bodde det tyskere her. Forskjell på dem som mennesker ellers. En av dem viste et bilde av kone og fem barn. De var utkommandert og mennesker de også.
EN kan nok huske frem enkeltbegivenheter. Krigsvåren 1940 evakuerte vi sannelig til Skjervøy. Berta Eliassen var vår leverandør av nyheter. Årene gikk bare i venting – til det hele flommet over i jubel og frihet. Folk var elleville og for å begripe hvorfor, må en ha opplevd det selv og sett det hos alle andre enten en var ung eller gammel.
Det har da vært store dager senere. Sommeren som åpnet seg den dagen for 25 år siden da Tromsøbrua ble åpnet husker jeg at mannen min og jeg var enige om vi aldri hadde opplevd byen vår vakrere.
LES OGSÅ: Første tromsøværing på Everest (for abonnenter)
Forandringer har det vært. Brua skapte en ny profil og ny stil her i Nordbyuen. Livet lærer oss stadig noe. Jeg synes faktisk at jeg fortsatt lærer noe nytt iblant. En får være glad i livet og for det en får oppleve. Egentlig tror at det er mye godt folkevett i behold og det skal vi sannelig sette pris på!
Litt post festum får en bare ønske lykke til videre i det tiåret som fru Anna har tatt fatt på.
Skrevet av «Jules», bedre kjent som nyhetsredaktør Kjell Larsen.