«Dåkker e veldig flink», lød det fra ei lita jente på bakerste rad etter at applausen hadde lagt etter en godt gjennomført urpremière på «Anna og Alfred» i et tomt butikklokale på Nerstranda Senter.
I august hadde Tromsø Byteater stor suksess med sine utendørsforestillinger med «Himmelen har mange måner». Det er bra at trioen Alexander Martinsen, Anethe Alfsvåg og Christian Justad Tønsvoll som utgjør Tromsø Byteater på fast basis, ikke hviler for lenge på laurbærene. For godt barneteater er alltid en mangelvare.
Og vi trenger alltid nye fortellinger – også om jula, selv om det finnes mange gode fra før.
Flukten fra julemaset
Det handler om Anna (Silje Solheim Johnsen) som på lillejulaften blir så lei av alt stresset og maset som følger foreldrenes (Anethe Alfsvåg og Christian Justad Tønsvoll) juleforberedelser. Det vaskes og bakes og pyntes og ordnes i et tempo hun ikke klarer. Og mamma og pappa klarer ikke å se noe anna enn alt som må ordnes før jul.
Så Silje rømmer opp på loftet. Der møter hun en litt snodig kar som presenterer seg som Alfred (Alexander Martinsen), og som aldri har hørt om noe som heter jul, og Anna må forklare ham. De bestemmer seg for å lage ei alternativ jul der oppe for å finne roen og julestemninga Anna ikke finner hos mamma og pappa.
Fin bevegelse
Tromsø Byteater har denne gangen fått med seg danseren og koreografen Silje Solheim Johnsen som kler rollen som Anna. Det har utvilsomt vært et godt valg. Ikke bare skaper Solheim Johnsen som skuespiller en flott og troverdig figur av rollen som den unge skolejenta.
Det virker også som om hun med sine kunnskaper om koreografi, bevegelse og fysisk uttrykk har hatt en flott innvirkning på måten det skapes liv og røre i forestillinga.
Scenen hvor foreldrene stresser i virkelig uptempo med julebaksten er kostelig. Og når Anna og Alfred forkledd om ninjaer drar ned fra loftet for å stjele foreldrenes juletre, så bidrar koreografien til å gi scenen den ekstra spenninga som løfter forestillinga.
Humor og alvor
«Anna og Alfred» er blitt ei fin lita forestilling fylt med både humor og alvor – både for små og store. Noen hver av oss voksne i salen kan nok kjenne oss igjen i hvordan vi taper målet av syne mens vi har altfor mye å gjøre på veien mot å nå det. Da er det godt å ha noen som kan komme inn og gi oss de nødvendige korrigeringer.
Her er fine prestasjoner av skuespillerne som skal ha all ros for at de ikke opptrer som unaturlige barne-TV onkler og tanter med fjas og påtatt barnslighet. Det er ikke på den måten verken vi voksne eller barna blir tatt på alvor.
Jeg liker også at dette juleteatret spilles i et tomt butikklokale på et kjøpesenter som så lett kan forbindes med mye av det julestresset vi opplever.