NAVN: Cecilie A. MosliYRKE: Regissør og skuespiller

– Malangens stolthet gjester oss her i filmspalten. Fortell litt om ditt år innenfor TV-serier og produksjon.

– Jeg føler at det har vært det artigste jobbåret på veldig lenge. Det har vært veldig variert, og jeg har hatt det veldig bra på jobb med enorme seertall og god respons. Det er «check» på alle punkter.

– Du sto for de fire siste episodene i «Frikjent». Hvordan var tilbakemeldingene der?

– Det var en del som ble veldig sint fordi de er så engasjerte i karakteren Aksel. Men det er bare gøy at folk har følelser for serien. Det har vært et lite hylekor på Twitter, men det er alltid variert.

– Så du leser kommentarene der?

– Ja. Der finner du alt fra fantastisk til tull, og jeg skjønner at folk ikke har så stor impulskontroll der. Men jeg har blitt mer hardbarket etter hvert.

– Så noen kommentarer går inn på deg?

– Under «Mammon» ble jeg skikkelig lei meg. Selv om du teoretisk og pragmatisk skjønner det, treffer det deg, og man blir såret. Det er vanskelig å beskytte seg mot det, men «Frikjent» er jeg veldig stolt over, og det påvirker meg ikke så mye der. Man bør ikke si noe på Twitter som man ikke hadde våget å si direkte til en person.

– Nettroll vet vi alt om her i avisen. Men om du ser inn mot neste år. Hva gjør du da?

– Jeg har mange spennende prosjekter som jeg overhodet ikke kan si noe om, men jeg kan røpe at jeg har nypremière på en døveteaterforestilling som vi laget i fjor, i tillegg til å lære opp dagens unge i radioteater. Så skal jeg på NRK for å lage episode tre og fire til kanalens storsatsing «Hjemmebane».

– Det var jo ikke lite! Imponerende. Men hva har vært det beste du har sett i 2016?

– Det må være «Skam». Selvfølgelig er jeg «Skam»-fan. Jeg har alltid følt meg litt gammeldags i og med at jeg vil lage fiksjon som flytter verden litt. Bare små ting som forandrer fordommer og mangfold. Jeg har alltid forsøkt å selge inn slike ting, men alltid blitt avfeid med hersketeknikker. De som sier at det ikke selger kan bare gå og gjemme seg.

– Hva om du skulle ta noe som allerede er laget og satt det til Nord-Norge?

– Da måtte det ha blitt «Broadchurch» eller «Top of the Lake» i Malangen. Det hadde vært veldig artig å ha laget en krim der med en sterk kvinnelig hovedkarakter, et mangfoldig miljø og vakker natur.

– Malangen har jo absolutt alle de tingene. Ta med deg kameraet og kom i gang!

– Haha! Ja!

– Men hvem vil du gjerne ha tilbake fra de døde?

– Wenche Foss. Jeg har vært så heldig å ha fått jobbet med henne flere ganger, og hun er virkelig et forbilde. Mange ser på henne som en diva, men hun var en arbeidsnarkoman som jobbet ti ganger så mye som alle andre, og det må man gjøre for å lykkes.

– Og hvem må vi ta livet av?

– Polarisering av kjønn, rase og alder. Det synes jeg er så uinteressant. Når andelen manneroller i verdens mest likestilte land er så stor, blir det bare komisk pinlig.