Med utgangspunkt i Brødrene Grimms klassiske eventyr fra 1812, har Hålogaland Teaters versjon av «Hans og Grete» noe å si om både evige verdier og dagens utfordringer.
Det vi får oppleve på HTs hovedscene er basert på en svensk musikalversjon av den gamle og velkjente fortellinga. Med seks musikalnumre, originalmusikk og ei modernisering av innholdet, er «Hans og Grete» egna til både å skremme og sjarmere barn i alle aldre.
Skumle ting
I en intim setting kommer publikum tett opp i scenen, noe som kan virke forsterkende på både skrekken og kosen.
Det har aldri vært enkelt å være fattig, verken i 1812 eller i dag. Når Hans har brukt de siste kronene på mammas konto til å kjøpe dataspill til iPaden han har fått fra Bymisjonen, blir det for mye for ei pressa mor som ser stenging av både vann og strøm komme. Da vil det bli uutholdelig å bo i det lille huset hvor alt er skakt og snøen drysser uavlatelig gjennom hullene i taket.
Grøss og gru
Foreldrene har ikke råd til å ha barna lenger, og etterlater dem i skogen for å dø.
Å bli forlatt av foreldrene må være noe av det skumleste et barn kan oppleve. Og når Hans og Grete på toppen av det havner hos ei skremmende heks som det etter hvert viser seg har til hensikt å spise dem; ja da er grøsset komplett.
Gode prestasjoner
Jeg opplever mange flotte prestasjoner fra skuespillerne.
Marius Lien er god som faren Kurt som lider store kvaler når han må følge sin kones plan om å sette barna ut i skogen for å dø. Og virkelig kostelig blir han som den fjærkledde (lokke)dua som viser Hans og Grete veien til heksas hus i skogen.
Ida Løken Valkeapää spiller også to roller som hun gir fint innhold, både den herja fattige mora og ikke minst den både stygge, grusomme men også innyndende og sexy heksa.
Det er aldri bare enkelt for voksne skuespillere å skulle spille barn. Likevel løser Jørn-Bjørn Fuller-Gee og Trude Øines sine oppgaver som seks år gamle Hans og åtteåringen Grete på en måte som viser god innsikt i barns måter å tenke og handle på.
Effektfullt
Jeg liker Gjermund Andersens scenografi. Her er den fattige familiens hus hvor alt er skeivt og skakt samt heksas snakkende godterihus i skogen de mest sentrale elementene.
Med Øystein Heitmanns lysdesign, Fabelfjords animasjoner, Jim-Oddvar Hansens lydunivers og Helena Anderssons masker som kan være både skumle og morsomme, blir det som utspiller seg på scenen effektfullt.
Fin tilpasning
Ketil Høegh og Ragnar Olsen har gjort et godt arbeid med å bearbeide teksten og tilpasse den både et nordnorsk språk og univers. Det gir oss både en fin nærhet til innholdet og en god del humor på kjøpet.
Det som imidlertid ikke fungerer så godt er sangene, og det tror jeg ikke Høegh og Olsen skal lastes for. Det går på mer på innholdet som til tider kan bli like søtt og klissent som godteriene i heksas hus.
