Guri Johnson, Kristian Fredrik Figenschow og John Sigurd Kristensen leverer en stødig presentasjon av fire roller hver. Noen av oppgavene de er kasta ut i er også store.

Ikke minst gjelder det Guri Johnson som spiller tre søstre i den øvre skalaen av middelaldrende. I tillegg avslutter hun med å framstille søstrenes døende mor, en rolle som på mange måter samler trådene og gir familieportrettet en helhet.

Tekstlig støtte

EBBA: Guri Johnson som Ebba.

Jeg skriver at de tre veteranene fra Hålogaland Teater står stødig i presentasjonen av sine figurer, men de har også svært god støtte i det tekstlige.

Ragnar Olsen har ikke bare oversatt stykket, men også flytta den fra 1970 til vår tid og gitt den en lokal koloritt med små drypp av problemstillinger som har skapt diskusjon i vår landsdel. Som for eksempel nedbygging av forsvaret og gratisbilletter på teatret.

Vi har før fått oppleve Ragnar Olsen gjøre sine tryllerier med tekster han har fått overta, og ordkunstneren gjør det igjen.

Og det er mye tekst. På mange måter blir kvaliteten på gjendiktinga avgjørende for at vårt møte med «den hælvetes slekta» så morsomt som det blir.

På utpust og innpust

ELLINOR: Guri Johnson som Ellinor.

Guri Johnson, i alle fall i noen av sine roller, snakker på både innpust og utpust. Tekststrømmen er knapt til å bryte.

Da er jeg veldig fornøyd med at det ikke er amerikansk 70-tallsvirkelighet som befinner seg i virvlene. Det kunne blitt ei sørgelig forestilling.

Det er ikke i tvil om at Ragnar Olsens skarpe blikk for nordnorsk virkelighet og ordkrydder er viktig, selv om «Twigs» også i utgangspunktet både er morsom og har et godt og varmt blikk for livets mange utfordringer og de skjebner det kan bringe.

Krevende

ELISE: Guri Johnson som Elise.

Ragnar Olsen skal likevel måtte dele æra med skuespillerne, regissør Trond Lie og også Cårejonni Enderud som har stått for kostymer samt hår og maskedesign for skuespillerne i raske skift mellom de 12 rollene.

Ikke minst for Guri Johnson som den mest sentrale skuespilleren i stykkets fire scener, må det ha vært krevende å arbeide fram sine roller.

All teksten hun har måtta lære har nok vært utfordrende i seg selv. Ei like stor utfordring må det også ha vært i arbeidet med å skape individuelle uttrykk til fire kvinneskikkelser som har fellestrekk og slektskap.

Vi møter henne som Ebba som er i ferd med å flytte inn i ny leilighet på Strandkanten, Ellinor som lever med sin tidligere militæransatte mann på Bardufoss og Elise som skal feire sølvbryllupsdag. Felles for de tre søstrene er at alle er redde for å bli som mora si. Men når vi til slutt møter mora Mary Margareth, blir vi sikre på hvor alle har det fra.