Menneskene vi møter i Jon Fosses «Sønnen» lever i et kommunikasjonsløst mørke. Et eldre ektepar bor i ei lita bygd hvor det ene huset etter det andre er blitt stående tomt. De gamle dør og de unge reiser derifra. Nå er det bare hos naboen de ennå ser lys.
Handlinga er komprimert. Det sies lite, og alt utspiller seg i løpet av en kveld og en formiddag hjemme i stua hos ekteparet.
Praten går på tomgang. Det snakkes om mørket og at bygda tømmes. Det er bare hos naboen det er lys, men denne dagen er han et ærend i byen. De snakker om sønnen de ikke har hørt fra på flere år.
Men naboen har hørt at han skal ha sittet inne.
Den hjemkomne
Så kommer bussen fra byen, og med den ikke bare naboen men også den bortkomne sønnen.
Det ender med at sønnen går i en voldsom konfrontasjon med naboen om ryktene han sprer. Naboen får et hjerteattakk og dør.
Dagen etter tar han bussen bort igjen.
Les også: - Det er et mørkt stykke de fleste kan kjenne seg igjen i
Gjenkjennelse
Jeg vokste selv opp i ei lita bygd en halv times kjøring fra Jon Fosses Strandebarm. Jeg bodde hjemme vinteren jeg var 19. De unge var borte, i alle fall midt i uka. I bygda var det de eldre som holdt det gående, og passa på at det ikke ble snakka for mye om det som kunne være vanskelig.
Jon Fosses verden slik han presenterer den i «Sønnen», eller «Sonen» som er stykkets originaltittel, er lett å kjenne igjen.
Det skjedde lite. Og når ingen ting skjer, er det også ikke mye å snakke om. I et slikt vakum er det god grobunn for rykter.
Les også: Jørn Fuller-Gee er tilbake på HT
Flott språk
Jeg har vært spent på hvordan Jon Fosses nynorske tekst ville framstå i ei nordnorsk språkdrakt, og noen bange anelser ble gjort til skamme av Ragnar Olsens nennsomme behandling av språket.
Han har valgt å legge det tett opp til slik det snakkes nordøst på Senja, uten at dialekta blir for brei. Faktisk er disse dialektene noe av det nærmeste vi kommer normalen for nynorsk e-mål.
Også skuespillerne skal ha all ros for måten de framfører teksten på. Mye av troverdigheta i forestillinga hviler nettopp på dette.
Nesten naturalistisk
Språket er enkelt, dagligdags og naturlig. Mye av spillet er nesten naturalistisk. Det vi ser er overflata. Hva som rører seg bak maskene kommer lite til syne.
Men noen viktige unntak har regissør Sølvi Edvardsen gjort, og hun tar i bruk sin bakgrunn som koreograf og henter fram fra dansens verden noen sekvenser hvor både mor, far og sønn trer ut av realismen og til sides i forestillinga når behovet for å vise følelser blir for sterkt.
Jeg vet ikke helt hvor vellykka det er slik det blir gjort. Jeg opplever at disse sekvensene blir for lange og overlessa, og at dette tydeliggjør for mye i forestillinga.
På plussida må jeg sette scenografien, nesten like minimalistisk som Fosses tekst, og flott bruk av lyset.