I dag bisettes Sten Ekroth fra Heliga Korsets kapell i Stockholm. Det er tungt å ta farvel med en venn. Siste gang jeg møtte Sten var for bare få uker siden på hans dødsleie. Pussycats-gitarist og låtskriver Trond Graff og jeg reiste sammen til Stockholm for å ta farvel. Vi var forberedt på å bare hilse på, prate litt og gå igjen. Men da vi kom inn på rommet hans på sykehjemmet der han ble pleiet, i bydelen Bromma der han bodde, ble vi møtt av hans varme smil og milde vesen. Han var sengeliggende, men omfavnet oss som han alltid gjorde når vi møttes.

Det ble en magisk stund med latter og gode historier fra et langt og innholdsrikt liv. Da vi tok farvel viste klokka at vi hadde vært sammen i seks, syv intense timer. Hvordan kunne et dødssykt menneske klare det? Var det uansvarlig av oss å ikke passe tida? Men det var først da vi gikk at vi selv ble klar over hvor lenge vi hadde vært sammen og delt de gode historiene og vår fortrolighet med hverandre.

Trond Graff rammet inn stunden med å spille av sin mest personlige musikk som han hadde med på spilleren sin og leste dikt. Hans siste gave til Sten. Timene ble en salig blanding av løssluppenhet og det alvor som lå i vissheten om at vi så hverandre for siste gang.

Sten Ekroth vil for alltid stå i norsk pop- og rockehistorie som en ruvende personlighet. Med Pussycats etablerte han Tromsøs ry som byen for pop og rock i Norge. Sammen med Tromsø-guttene Trond Graff, Sverre Kjelsberg, Friedel Brandt, Ottar Aasegg og svenske Ingemar Stjerndahl skapte han en musikk og mytologi som for alltid har skrevet seg inn i norsk pop og rockehistorie.

Da Rune Larsen ble Norges mest suksessrike manager med Sissel Kyrkjebø på 90-tallet, sa han at alt han kunne om å være manager hadde han lært fra Sten Ekroth. Sten var en tøff businessmann, men han var også en kunstner i sitt fag. Han sa alltid at han gjorde sine valg på intuisjonsenergi.

Han forsto at han ikke kunne kjøre fram Pussycats på aggressiv PR alene. Han måtte selge musikk av høyeste kvalitet om det skulle bli resultater. Det var Sten som forlangte og tvang gruppa til å begynne å skrive egne låter. I løpet av 1965 og 1966 trillet det ut fra Pussycats popklassikere på løpende bånd, som «Just a Little Teardrop», «The Craftsman» og «Let Me Stay With You» og mange andre.

Stens møte med Pussycats i Stockholm i 1964 ble i realiteten et mestermøte mellom de to typer talent som skal til for å skape en artistkarriere. Pussycats hadde musikken og Sten Ekroth hadde visjonene, pengene og kompetansen til å gjøre dem kjent. Han fikk dem inn på svensk TV og som oppvarmingsband for Rolling Stones, ikke bare i Oslo men på hele Skandinavia-turneen i 1965.

Respektløs overfor verdensstjernene regisserte han de nå mytologiske øyeblikkene der han fikk jenter til å forlate konsertsalen i protest da Pussycats måtte overlate scenen til Rolling Stones.

Sten forsto å knytte til seg spisskompetansen som kunne gjøre Pussycats enda bedre artistisk. Han tok dem med til platestudio i London, han hyret inn Norges beste plateprodusent, Norges beste grafiske designer til å lage plateomslaget og forhandlet fram platekontrakt med Polydor International.

Han ansatte på heltid en egen fanklubbpresident, pressemedarbeider, sjåfører og roadies. Han var langt forut for sin tid med å bygge opp et profesjonelt apparat rundt en popgruppe.

Stens største lidenskap var likevel billedkunst. Han hadde et øye for det visuelle. Vi ser det gjenspeile seg i imagebyggingen av Pussycats, som med den da sjeldne toetasjes London-bussen. Han tenkte logo lenge før noen i Norge visste hva ordet betydde. En sanselig person.

På 70-tallet, etter at Sten ga opp popbransjen, skrev han seg på nytt inn i norsk historie sammen med sin norske kone Vibeke. De var personlige venner av datidens største advokatstjerne i Norge, Alf Nordhus. Han inviterte dem til Sarpsborg for å overvære rettsaken mot den drapstiltalte Per Liland der Nordhus var forsvarer. Da dommen falt 3. juli 1970 ropte både Sten og Vibeke ut: Justismord. I det Liland ble ført ut av rettsalen gikk Sten til ham og ga han sitt løfte om at han skulle arbeide for å få dommen omgjort.

Da Per Liland endelig ble frikjent sa privatetterforsker Tore Sandberg at det ikke ville skjedd uten Sten og Vibeke Ekroths innsats. Og Svenska Dagbladets Oslo-korrespondent Björn Lindahl skrev i tilbakeblikk i 2008: «Det blev en rättegång som ingen kunne lägga bakom sig och som til sist skulle förändra det norska rättssystemet. Historien om Sten och Vibeke Ekroths kamp för Per Liland får Émile Zolas kamp för Alfred Dreyfus att blekna, säger en av Norgres mest respekterade advokater, Edvard Vogt.

Det låter som ett överdrivet påstående. Men paret har spilt en unik och märklig roll i den norska rättvisan. Utan dem hadde inte Norge infört en egen justitiemordkommission, som vid sidan av de vanliga domstolarna ska kunne ge dem som hävdar att de dömts oskyldigt en ny chans. Andra som kämpade för Per Liland har fått många priser. Paret Ekroth har aldri fått ett offisielt tack eller erkännande för vad de har gjort. –Bry dig inte om det, Vi är inte viktiga säger Sten Ekroth, när jag träffar honom första gången i Stockholm».

Sten utviklet seg vekk fra den oppmerksomhetssøkende manageren til en ydmyk, men fremdeles kamplysten mann, som nå stilte sine krefter til rådighet for Per Liland og senere for Fredrik Fasting Torgersens kamp for renvaskelse. I disse årene utviklet Sten sin åndelige side i møte med skriftene til den danske mystikeren Martinus, som han leste hver dag.

Her fant han ro og inspirasjon, og troen på ukrenkelig liv, og ble vegetarianer. Sentralt i Martinus lære er troen på reinkarnasjon. Sten var bekymret for å dø, men han fant ro og tillit i Martinus lære og beroliget Trond og meg med at døden ikke er slutten. Slik har også Vibeke lagt opp begravelsen. Hun vil ikke lage sørgehøytid, men et minne og overgangsritual når Sten i dag bisettes.

Sten hadde en forunderlig svakhet som de siste tiårene som skulle påvirke hans helse i negativ retning, nemlig søtsaker. Mot bedre vitende ga han inn for søtsuget og det skulle komme i stadig konflikt med hans diabetes. Men han arbeidet til det siste med Torgersensaken.

Han ble 83 år gammel. Han kom fra en gammel Stockholmsfamilie og vokste opp på Søder i trygge og varme omgivelser med mor, far og en bror. Han fikk to barn som han var veldig glad i og snakket mye om, sønnen Ted og datteren Power.

Vi er mange som savner ham som en person det var fantastisk godt å dele stunder og samtaler med. Personlig kommer jeg til å savne hans årlige telefonoppringning. Hver julaften kom det telefon fra ham. Men i fjor kom den ikke. Sten døde 22. desember 2017.

Sten Ekroth skulle i sitt virke bli kontroversiell. Hans bok Strengelek fra 1967 om popbransjen førte til omfattende rettssaker som dominerte førstesidene i de største avisene i Norge. Han kom til å leve et liv i strid. Det kostet både for ham selv og mange rundt ham, men med Pussycats og Liland-saken har han bak seg to ruvende livsverk.

Med Pussycats ga han oss glede og troen på de forløsende krefter i god musikk. Med Liland ga han oss troen på at det tross alt kan finnes en rettferdighet om vi er villig til å kjempe for den. Hvil i fred kjære venn.

Per Kristian Olsen er programskaper i NRK og har skrevet biografien om Pussycats, «Det store popeventyret».