Og selv om vi kan flire godt til ikke så få sprelske og elleville scener, så blir «Nordens Paris» som helhet for platt til at jeg tar smilet med meg ut teatrets ytterdør.

Plottet er ellevilt. Tromsøs ordfører (Ketil Høegh) tar med seg sin barndomsvenn og rådgiver fra byens næringsliv til Paris for å åpne en ambassade for Nordens Paris i metropolen. Med i følget er også to «selskapsdamer» som skal blidgjøre franske ministre og næringslivstopper: En vordende ambassadekunstner fra Glasshytta Blåst (Trude Øines) som ordføreren har et godt øye til og en apotekansatt (Kristine Henriksen) som har skaffa seg erfaring innen eksport ved å sende en og annen medisinpakke til Sverige og Finland.

På taket over leiligheta i 7. etasje som skal huse ambassaden, dukker det opp en litt tvilsom skorsteinsfeier (Jørn Fuller-Gee) med mikrofon og opptaker.

Overivrighet paret med kunnskapsløshet er imidlertid ikke det beste utgangspunktet, og vi mer enn aner hvordan dette vil ende. Og bedre blir det ikke av at noen prøver å stikke kjepper i hjulene for delegasjonen fra Tromsø. Her oppfylles Murphy’s law til fulle; alt som kan gå galt vil gå galt.

Koreografi: Jo Strømgren klarte også å lure inn noen koreografier med tonefølge fra Edith Piaf i forestillinga. Fra venstre Kristine Henriksen, Trude Øines, Finn Arve Sørbøe og Ketil Høegh.

Små stikk og spark

Jo Strømgren klarer å komme med små stikk og spark mot både maktpersoner og hvordan vi mennesker generelt kan opptre bare det gagner oss selv. Og han kan gjøre det på en morsom måte.

«Æ e ordfører og æ kjenne Kjell Kolbeinsen», sier ordføreren for å understreke at han har kontakter. Og referanser til virkelige mennesker i Tromsø er det mange av, enten de av gode grunner eller hovedfigurenes manglende vurderingsevner blir trukket inn. Det er artig for publikum, og jeg flirer selv når levende tromsøværinger trekkes inn i manus.

Musikalsk flommer forestillinga over av Edith Piafs vokale Paris-stemninger, og dette danner også den musikalske basisen i Jo Strømgrens små koreografier underveis. Han klarte ikke å dy seg, og morsomt kunne det også være. Det er artig i øyeblikket men hva så?

Men hva så?

Handlingsmessig utarter det seg mer og mer.

Ordføreren faller ned fra taket, ikke en gang men to, og klatrer opp igjen tilsynelatende nærmest uskadd, selv om ordførerens fallhøyde er større enn forestillingas. Tromsøpalmevinen som forretningsmannen og rådgiveren skal pushe på franskmennene viser seg å være både et sterkt hallusinat og virkningsfullt sprengstoff.

Med Bastesen i spissen kommer arge kvalfangere på døra med rustne harpuner. De har ikke fått betalt for de 40 tonnene med kvalkjøtt tromsødelegasjonen tenker å selge videre til franskmennene.

Verken dette eller artilleriangrepet mot en samisk ambassade under etablering i nabolaget blir anna enn meningsløs absurditet, og ikke egna til så mye mer enn å viske ut det som faktisk hadde vært morsomt underveis.