Procol Harum:

«Alle venta på ekstranummeret – den store hiten»

Det er snart 51 år siden det britiske bandet ga ut «A Whiter Shade of Pale», låten publikum venta på i nesten tre timer.

VETERANENE: Gary Brooker, som er den eneste igjen fra originalbesetninga ved el-pianoet, og gitaristen Geoff Whitehorn i tett samspill.Foto: Helge Matland 

4

Procol Harum

Nordlysfestivalen, Scandic Ishavshotel, 03.02.2018

kultur

Men Gary Brooker (72) som er den eneste igjen av den opprinnelige besetninga fra 1967, lot publikum vente på låten som nok for mange var det eneste de forbandt med dette britiske bandet.

Den samme Brooker hadde allerede i løpet av konserten avslørt seg som en bra humorist, og da andre ekstranummer kom, introen ble spilt, og Brooker var klar til å begynne å synge, så var det ikke det alle hadde forventa som kom. Brooker begynte å synge «When a Man loves a Woman».

Så starta bandet på nytt, men da Brooker kom med vokalen, så var det Bob Marleys «No Woman, no Cry» som låt over høytaleranlegget.

PROCOL HARUM: Dagens utgave av Procol Harum med (fra venstre) Gary Brooker, Geoff Dunn, Geoff Whitehorn, Matt Pegg og organisten Josh Phillips. Foto: Helge Matland 

 

Men endelig; der var det «A Whiter Shade of Pale» som runget gjennom salen, en av pophistoriens største suksesser som ifølge Jon Vidar Bergan i «Store Rock- og Popleksikon» har solgt i over seks millioner eksemplar.

Visst lød «A Whiter Shade of Pale» bra, og jeg gir Gary Brooker et ekstra øye på terningen for hans humor, ikke bare her, men gjennom hele konserten; en typisk britisk form av den som bidro godt til å gjøre det morsomt å høre Procol Harum live på Nordlysfestivalen.

Lang og broket historie

Procol Harum har en lang og broket historie. «A Whiter Shade of Pale» ble fulgt opp av «Homburg» som også gjorde det bra på de britiske hitlistene, men albumet «Procol Harum» fikk ikke samme suksess.

Etter en opptur med «Salty Dog» i 1969, begynte bandet å smuldre litt opp. Musikere forlot og andre kom til. I sentrallinja vokal/piano, orgel og gitar, var det i 1973 det bare pianisten og vokalisten Gary Brooker igjen. Og på slutten av 1970 tallet ble det full oppløsning. Ved noen få anledninger ble bandet samla igjen, men lå så godt som nede hele 1980-tallet. Tiåret etter ble det gitt ut fire album, og det skjedde en gjenforening i forbindelse med 30-årsjubileet i 1997.

Nytt og gammelt

Mannskapet Gary Brooker nå spiller med er musikere med brei erfaring. Gitarist er veteranen Geoff Whitehorn som har spilt med bandet siden 2001. Josh Phillips er tangentmesteren og ble med i Procol på deltid fra 1993. Samme år gjorde også bassisten Matt Pegg sin inntreden i bandet. Trommis Geoff Dunn kom med i 2006.

Selv om alle forbinder Procol Harum med en bestemt låt, har bandet mye mer å by på etter en 50 år lang karriere.

I mars startet progrock-bandet jubileumsfeiring med orkester og utsolgt konsert i Londons Royal Festival Hall. I løpet av året gjennomførte bandet flere større turneer både i England og Europa, til strålende kritikker. Jubileumsåret ble også feira med den første plateutgivelse på fjorten år.

KAN SPILLE: "Yes! I can play" er teksten på Geoff Whitehorns T-skjorte, og det stemmer. Foto: Helge Matland 

 

Albumet «Novum» blir av mange regna som et av gruppens aller beste.

På denne konserten fikk vi høre flere av de nye låtene derfra. Balladene, som bandet kanskje er best kjent for, finnes også på dette albumet, som den ettertenksomme «Sunday Morning». Men vi fikk også høre gode uptempo-låter som den rocka «Can’t Say That» og «Soldier» som vi på konserten fikk høre i en friskere utgave enn på plata.

Enten det var nytt eller gammelt bandet bød på, så var det likevel med velkjent Procol Harum-signatur; gitar, piano og orgel/synth. Og på toppen Gary Brookers stemme som egentlig har tålt aldringa bra, men som med god lagringsvin, så blir noe av fruktigheta borte mens andre kvaliteter kommer til.