Til Tromsø kom det New York-baserte ensemblet med ei forestilling satt sammen av to koreografier.

Først fikk publikum oppleve den 20 minutter lange «Linea Recta» koreografert av Annabelle Lopez Ochoa til musikk av Eric Vaarzon Morel.

Hovedkoreografien var Gustavo Ramires Sansanos «Carmen Maquia» til Georges Bizets musikk

I kvalitet er det vi her fikk se av Ballet Hispanico fullt på høyde med det som tidligere på denne festivalen er levert av de store russiske ensemblene Mariinskij og Bolsjoj.

TRADISJON OG MODERNISME: Tradisjon er sterke elementer i musikken og dansen men møter modernismen i scenografien og kostymene i «Carmen Maquia». Foto: Marius Fiskium

Spansk kultur

Begge disse koreografiene legger tradisjonelle spanske danser i bunn for det som presenteres.

I «Linea Recta» er det først og fremst flamencoen og kulturen rundt den som gjennomsyrer alt fra musikken skrevet for spansk gitar til selve flamencodansen og kostymene.

Duett: En av de mange duetter mellom Carmen og Don José. Foto: Marius Fiskium

Dermed blir det også som i flamencoen et møte mellom kraft og sensualitet vi opplever fra danserne i sine røde kostymer.

Interessant er det også hvordan kombinasjonene av femininitet og styrke opptrer både i flamenco og i denne koreografien. Det er langt fra mange nasjoner eller kulturer som kan framvise noe tilsvarende i sine dansetradisjoner.

Inspirasjon

Det finnes utallige eksempler på at komponister fra andre deler av Europa opp gjennom historien har latt seg inspirere av spansk kultur i sine arbeider. Mozart med noen av sine operaer, er ett eksempel, franske Ravel er et anna og bedre.

I dette tilfellet er det en annen fransk komponist, Georges Bizet som med operaen «Carmen» som hadde première i 1875, ikke bare i handling så til Spania, men like mye i musikken som er utgangspunktet for koreografien i «Carmen Maquia».

FLAMENCO: Både musikk, dans og kostymer tar utgangspunkt i flamencoen i koreografien «Linea Recta». Foto: Marius Fiskium

Forfører og overskrider

Carmen-skikkelsen er en forfører, en erobrer, overskrider og radikaler i relasjon til normene. På en måte begjærer hun begjæret, og er et minst like godt utgangspunkt for dansen som for ariene.

Koreografen Gustavo Ramires Sansano har hatt et spennende utgangspunkt for sin koreografi og skaper en forførende og svært sensuell ballett hvor de tradisjonelle spanske dansene paso doble og flamenco er viktige byggesteiner.

«LINEA RECTA»: Fra koreografien «Linne Recta». Foto: Marius Fiskium

Tradisjon møter modernisme

Selv om mye bygger på tradisjon i denne balletten, så er det også viktige innslag av modernisme i den. Jeg tenker da på motedesigneren David Delfins modige kostymer i svart og kvitt, og også på scenografien med sine trekkspill-lignende uttrekkbare elementer og på de Picasso-inspirerte billedelementene over scenen hvor dramaet mellom forføreren Carmen og den naive soldaten Don José utspiller seg.

«Carmen» har referanser til tyrefekting, og i dansen gjenspeiles dette i den kraft som vi opplever i dynamikken i flere av de duettene som vi får se i balletten.

Men her er også indre krefter som sprenger seg ut, ikke minst hos Don José hvor hans kjærlighetsønske knuses av Carmens flørt med alt og alle.

En av mine favoritter blant mange strålende danserne, er Christopher Bloom som Don José. Han skaper en fin skikkelse som balanserer mellom en gutteaktig nobel framtoning og en figur som sitter fullstendig fast i sin egen hjelpeløshet.