Ed Byrne er et kjent ansikt for de med en lidenskapelig interesse for britiske panelshow, med andre ord ikke så veldig mange av oss. Likevel er Verkstedet på Kulturhuset utsolgt, og pakket til bremmen av et humorsultent publikum.

Isen brytes raskt og nonchalant med en Byrne som spøker om at han ikke fikk introduksjonen sin slik han ville fordi han ikke fant mikrofonen. Han forteller at han ofte driter seg ut på scenen og ettersom han aldri har vært lengre nord enn dette er navn på scenearbeidere og byen i seg selv vanskelig å uttale. Uten at det blir for mye ”Tromsø-jokes-fra-utenlandsk-komiker” – for de har vi hørt nok - så funker det, og publikum føler seg raskt tatt med inn i varmen.

Unntatt meg, som for knapt en måned siden intervjuet komikeren i anledning Tromsø-besøket. De neste ti minuttene av den ”forbrødrende” åpningen handler nemlig om hvor mye artisten hater å bli intervjuet og hvor pinlig berørt han blir av møter med journalister. For en kødd. Snakk om å fiendtliggjøre en marginalisert, men vel så viktig del av publikum og starte det hele på absolutt gal fot. Rystende oppførsel. Hele salen ble nok like opprørt som meg.

Uansett, latterbrølene ljomer gjennom salen. Språkbarrier er absolutt ikke en utfordring under programmet. De fleste av poengene er allmenngyldig og internasjonale uten at en må ha særlig kjennskap til irsk kultur. Med unntak om en vits om pubkjeden Wetherspoons er det meste av materialet godt tilgjengelig for de to hundre tromsøværingene i lokalet, samt et par irer som har forvillet seg inn på Kulturhuset.

Byrne ser ut som en stand-up komiker. Han har langt hår, briller, jeans og en alt for stor blazer. Han er rutinert og har en herlig entusiasme med et sjeldent godt scenetekke som gjør at du blir minnet på hvor døll en del norsk standup er.

Vitsene til Byrne dreier seg i all hovedsak om kjønn, familieliv og sex og bannskap. Kjente tema for det nordnorske publikum. Det er mye materiale om samliv, sæd og kroppsvæsker, og utfordringene med å komme opp i årene i møte med egen kropp. Det er langt morsommere en de injurierende vitsene og feilaktige påstandene om journalister.

Byrne klarer å balansere på en hårfin linje mellom vulgære vitser og støtende materiale. I andre halvdel av showet har han en 20 minutter lang tirade om en eksplosiv diareopplevelse og det medfølgende legebesøket. Bæsjevitser er ”cheap shots” i komedie, og av den enkleste sorten humoren som finnes. Likevel, eller kanskje nettopp, er det det som slår best an i publikum som flirer seg fordervet.

En indre kulturelitist i meg ønsker å dømme bæsjevitsene nord og ned. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er for god for det. Uten hell. Det er hysterisk morsomt, om noe betenkelig at de største latterbrølene i Tromsø denne torsdagskvelden kom etter en irsk mann som forklarer hvorfor han har blod i avføringen og hvorfor det ikke skyldes indre blødninger.