For 10. år på rad inviterer Kvaløysletta ungdomsskole til revy i gymsalen. Markeringen av 10-årsjubileet skulle bli feiret med en ekstra god forestilling, lovet aktørene noen dager før premièren. Og en god forestilling ble det, men den nådde ikke helt til topp.

Med temaet ”I bakvendtland” får de den undertegnede til å lette på smilebåndet ved flere anledninger. I forkant av premièren forklarte lederne at de hadde hentet inspirasjon fra Alf Prøysen sin kjente barnevise hvor de ville snu opp ned på hverdagslige hendelser. Aktørene vrir og vender riktignok på kjente hendelser, men å vri opp ned på hverdagen lykkes de ikke helt med.

”Pupp, pupp, pupp”

Et av høydepunktene i revyen kommer allerede i første scene. Der møter vi et barn som sitter og gråter på en stol. Over høyttaleren hører vi barnets indre stemme som roper ”pupp, pupp, pupp”. Det er ikke tvil om hva barnet ønsker, men til hans store skuffelse er det faren som tar hånd om ham. Her blir vi dratt inn i barnets tanker og de viser hvor bisarre voksne kan være i møte med mindreårige. Samtidig klarer jeg ikke la være å dra paralleller til ødipuskomplekset – der barnet i denne scenen kun blir forstått av sin mor og kun verdsetter kjærlighet fra henne. Likevel presenterer aktørene en annerledes hverdagsscene der faktisk barnets oppfatninger og tanker klart og tydelig blir hørt.

Ikke mye bakvendt

Alt fra latterliggjøring av rettssystemet i Norge, fylleskandalen til Petter Northug, Burundi sitt kvinnelag som forsvant under Sjakk-OL, Facebook-kurs for eldre til superlokale saker som rakettkiosken er representert i revyen. Karakterene er troverdige og skuespillet godt, men at de lykkes ikke med å vri opp ned på hverdagen. Revyen tar opp aktuelle saker og setter det helt på spissen. Det er morsomt, men ikke ”bakvendt”.

I korte scener mellom de lengre aktene blir det derimot presentert noe som kan oppfattes som ”bakvendtland”. En tigger som skryter av at han har mye penger og vil gi bort til forbipasserende på gata og en selger av Gatemagasinet Virkelig som ikke er pågående. Dette er korte scener som heller fungerer som et pusterom mellom de lengre ”slagene”.

Alt i alt syns jeg årets Monkeyrevy leverer sterkt, men jeg savner ”den røde tråden”. I enkelte scener kan det være problematisk å få med seg hva som blir sagt, spesielt i sangnumrene hvor musikken overdøver stemmene. I flere scener savner jeg også et godt sluttpoeng.

Monkeyrevyen med ”I bakvendtland” er først ute av alle skolerevyene i byen denne sesongen. Potensialet er der, men jeg tror dessverre ikke dette blir høydepunktet iløpet av året.