Det er en krevende oppgave Hålogaland Teaters skuespillernestor har gitt seg i kast med. Alene på scenen med tre monologer og 80 minutter tettpakka med tekst krever sin kvinne. Å få stoffet til å leve, å skape variasjon og utvikling gir seg ikke selv.
Dario Fo, som her opptrer i tospann med sin kone Franca Rame, er ikke noe nytt bekjentskap for Maryon Eilertsen. Alt i 1978 gjorde hun stor suksess på Hålogaland Teater i Fos «Vi betale ikkje!» sammen med Frode Rasmussen. Og suksessen ble ikke noe mindre da hun fire senere presenterte sin første utgave av «Mamma heks», ei oppsetning som ble spilt mer enn 200 ganger.
Alvor og humor
Nå gir hun oss et gledelig gjensyn med «Mamma heks», og med seg til å dra lasset, har hun fått landets kanskje fremste Dario Fo-kjenner og -tolker, Frode Rasmussen, på regi. Sammen gir de oss alvorlige og viktige tanker, i hovedsak rundt kvinnenes stilling i familie og samfunn, og presenterer dem med humorens kvasse sverd.
To av monologene er de samme som for 32 år siden. En ny er oversatt og forma for denne versjonen. Dario Fo og Franca Rames tekster er ikke nye. De er fra ei tid hvor samfunnet var et anna og kvinnenes kamp for likestilling var kommet langt kortere enn i dag. I 1982 hadde da «Mamma heks» også undertittelen «Kvinners knugende knallharde kværdag».
Kjærlighet og frigjøring
Tekstene dreier seg i hovedsak rundt to tema som også på mange måter henger sammen. De tar opp de vanskelige forhold kjærligheten lever under og hvordan kvinner knuges i sine roller bundet til familien som omsorgsarbeidere og hushjelper.
Når vi ser på skilsmissestatistikken, kan vi trygt slutte at det heller ikke i dag står så godt til med de vilkår vi gir kjærligheten. Når det gjelder kvinners likestilling, er vi kommet lenger på mange områder. Riktig nok gjør en kvinne i gjennomsnitt fortsatt mer arbeid i hjemmet enn mannen. Og i tillegg er det andre og nye krav som setter kvinner i en skvis. Vi kjenner flink pike-syndromet. Hun skal gjøre det godt i studier og i arbeidslivet. Økt fokus på kropp og skjønnhet er krevende. I tillegg får hun kritikk om hun ikke fullt ut klarer å holde orden på hjem og barn, og kanskje mannen i tillegg.
Formidleren
Om ikke disse monologene er oppdaterte, så gir de oss langt mer enn et tidsbilde av en situasjon vi hadde for 40–50 år siden. Mye er fortsatt aktuelt og gir oss også i dag noe å tenke på.
Maryon Eilertsen går inn i sine kvinneskikkelser med den forståelse som må til for å gjøre dem levende for oss. Hun er i dem og ser dem samtidig tilstrekkelig i relieff til å få fram den humoren som er så framtredende i tittelmonologen «Mamma heks» som åpner forestillinga, og i den avsluttende «En ensom kvinne». Og dette er ikke en humor som går på bekostning av kvinnene. Den er retta mot makta, samfunnsforholdene og undertrykkerne.
Maryon Eilertsen er en tekstformidler av rang. Med enkle hjelpemidler evner som få andre å virkeliggjøre både figurene hun framstiller og de personene som hun omtaler, men som er ute av syne. Best fungerer det i første og siste monolog. Litt mer anmassende blir det i den midterste hvor hun hopper mellom to karakterer henta fra gresk tragedie; Medea og en av hennes venninner. Her blir det ikke ro nok til å slippe oss helt inn.
