Leonard Bernstein satte sitt preg på vestlig kunstmusikk fra 2. verdenskrig til han døde i 1990. I tillegg til de djupe sporene vi også på denne konserten ser fra hans virke som komponist, var Bernstein også en skatta orkesterdirigent.

Nordnorsk Symfoniorkester hadde satt på programmet et tverrsnitt av Bernsteins musikk fra hans mest produktive periode fra 1945 til 1960. Alt sammen er i utgangspunktet scenisk musikk; musikk skrevet til ballett, til film, musikal, operette og ikke minst til den dramatiske storby- og 1900-tallsversjonen av Shakespeares «Romeo og Julie»: «West Side Story».

Mye av den originalmusikken han skrev til sceniske oppsetninger, har komponisten i ettertid bearbeida for symfonisk besetning.

Herlig miks

Leonard Bernsteins musikk gjenspeiler den amerikanske storbyens smeltedigel av kulturer og heftige puls. Han bygde bruer mellom den kunstmusikk og underholdningsmusikk med en miks av klassisk, jazz, storbandmusikk og kabaretmusikk. Resultatet ble en musikk som ikke alltid er like lett å definere, men desto lettere å like – selv om jeg mener at den faktisk mister en dimensjon når den framføres utenfor den sceniske settinga den først var tiltenkt.

Men du verden; orkesteret får det til å svinge av denne musikken. Vi rives med av spennende rytmikk og harmoniseringer og beundrer orkesterets dynamiske bevegelser mellom kraft og lyrikk. Innimellom ser vi også dansescenene eller hører kjente sanger fra «West Side Story» i vårt indre.

Konstruksjon og dekonstruksjon

Den britiske komponisten Django Bates tenker litt på samme måte som Bernstein når han skriver for orkester. Bates har selv en base som jazzmusiker og -komponist, og har bevega seg derfra over i orkestermusikken hvor han er blitt en ettertrakta komponist.

I bestillingsverket for solo bassklarinett og orkester som ble uroppført på denne åpningskonserten med Håvard Lund som solist, kan vi høre røttene, men uten at de alltid er dominerende. Jazzen er bare ett av hans bygningselement hvor annen rytmisk musikk, og ikke minst samtidsmusikk er med og danner helheten i et komplekst, spennende og også humoristisk verk.

Bates lar solisten åpne verket helt solo, og gir Håvard Lund tekniske utfordringer så det holder. Så bygges verket ut. Orkesteret involveres mer og mer, og med mange fine sekvenser med samspill og vekslinger mellom solist og orkester. På ett punkt i verket vender han verket gjennom ei solo pianostemme som ligger tett opp mot ragtime. Herfra er det det jazzrelaterte som utgjør musikkens kjerne. Og der han så langt har bygd opp musikken til noe stadig mer komplekst, starter nå en dekonstruksjon som på en humoristisk måte visualiseres gjennom at musikerne begynner å forlate scenen en etter en. Til slutt er det bare solisten og pianisten tilbake før også solisten går.

OMFAVNELSE: Komponisten Django Bates, solisten Håvard Lund og i bakgrunnen Christian Lindberg etter urframførelsen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen