I 40 år har skuespilleren Maryon Eilertsen gitt sitt publikum store teateropplevelser. Det er nesten ikke til å fatte, men nå er det over. Natt til lørdag slutta det å slå hjertet som banka så hardt for scenekunsten, for familie og venner og mennesker som hadde det vanskelig, ble undertrykt eller urettferdig behandla, enten det var her hjemme eller ute i den store verden.
Maryon Eilertsen ble født i Svolvær i 1950, og ble utdanna skuespiller fra Statens teaterskole i åra 1970–1974. Hun ble første gang ansatt på Hålogaland Teater i 1977 og har jobba ved teatret siden, med unntak av to år som frilansskuespiller i Oslo (1984–1986) og to år som teatersjef ved Haugesund Teater (1993-1995).
Som teateranmelder har jeg hatt glede av å kunne følge hennes virke på Hålogaland Teater de siste 25 årene. Gang på gang har jeg latt meg imponere av det hun har prestert på scenen, av hennes engasjement, grundighet, innlevelse og formidlingsevne.
Vi har sett henne i klassikere av Shakespeare, Ibsen, Strindberg, Tsjekov, Miller og Williams. Vi har sett henne i alt fra greske tragedier til burleske komedier. Likevel er det kanskje først og fremst når hun har fått lov til å spille kvinner med opprørstrang at hun virkelig har blomstra på scenen.
Jeg husker henne i forestillinga «3 – Bønner, Brøst og Brev» basert på monologer fra Alan Bennets «Talking Heads». Der tolket Maryon Eilertsen tre ulike kvinner, men med det til felles at de alle har i seg potensial til små opprør. Hver på sin måte forteller og gjenopplever de sine erfaringer, gjerne på tvers av de normer og regler, ønsker og lyster som et patriarkalsk samfunn har pådyttet dem.
Og jeg er glad for at jeg sist høst fikk se henne i tre sterke kvinnemonologer i hennes nye utgave av «Mamma heks» av Dario Fo og Franca Rame som ble Maryons signaturforestilling da hun spilte over to hundre forestillinger av Mamma heks tidlig på 1980-tallet for fulle hus. Det som for meg skule bli det siste møte med henne på scenen, ble en like stor suksess.
Det er også en sammenheng mellom scenesuksessen med sterke kvinnefigurer til hennes engasjement utenfor. Maryon var politisk bevisst med et sterkt engasjement for det hun sto for. Det er ikke tall på hvor mange solidaritetsarrangement som hadde hennes navn på plakaten. Hun stilte opp og leste velvalgte dikt enten det var snakk om EU-kamp, innsamling til foreldreløse barn i Sør-Afrika eller for Palestina.
De som opplevde 17. mai i Tromsø i 1999 vil også huske henne som 17. mai-taler. Også da kom hennes store engasjement til syne. Norge var da involvert i krigshandlingene i Jugoslavia. «Det bringer opp et spørsmål, et spørsmål vi skuespillere stiller oss hver gang vi skal ut på scenen: Hvem er vi, hvor skal vi og hvorfor».
Dette er viktige spørsmål som Maryon hjalp oss med både fra scenen og gjennom sitt engasjement utenfor. Nå er hennes stemme stilnet, men hun lever videre som gode minner. Fred over Maryon Eilertsens minne!
Skrevet av: Helge Matlandkulturjournalist, Mediehuset iTromsø