Forestillinga «Kan du komme ned og hente meg?» danses tett opp i publikum, mellom stolradene og på den lille åpne plassen midt i salen hvor musikeren Ole-Morten Indigo Lekang sitter med sitt elektriske piano og slagverk.
Vi møter de to danserne Sigurd Johan Heide og Inge Martin Helgesen som går og skuler på hverandre – og på oss. Gangen går over i løp. Det er kraft og fart. Så møtes de to mennene i polslignende dans; det er tett og nært mellom stolrekkene. Musikeren snur seg fra pianoet til slagverket. Danserne er over i fysisk lek og kappestrid av ulikt slag. En tradisjonell tvekamp med ryggtak ender i en intim omfavnelse.
Kontraster
Disse første scenene er på mange måter betegnende for hva vi møter i forestillinga; på den ene sida maskulinitet, ekspressivitet og utagerende lek som lett kan tippe over i et destruktivt alvor – på den andre poesi, fellesskap og nærhet som søkes men ikke er så enkelt å gi seg over til.
Nettopp folkedansen gir store og flotte rom til å uttrykke maskuliniteten i. Vi kjenner hallingdansen med sine «karstykkje» med tøying av grenser for fysisk utfoldelse, og hvor konkurransemomentet er så sterkt til stede. Og danses vår egen nordlandspols av to menn, så er den godt framme i løypa den også.
Så kan danserne sette seg ned blant publikum og få en pause i jaget mens musikeren spiller en rolig ballade med tonalitet fra folkemusikken og innpakning av jazz, eller få tvibit i en jaktscene på et publikumsfang.
Gjennomført
Forestillinga er godt gjennomført. En helhetlig, elegant og spennende koreografi og musikk som står støtt til dansen, åpner dørene til en mannsverden og en mannsestetikk vi altfor sjelden får se på dansescenen.
Sigurd Johan Heide har uttalt at for han som koreograf er «Kan du komme ned og hente meg?» poetiske bilder, en illusjon hvor hele forestillinga er bygd opp rundt det å se livet sitt passere i revy; huske både det onde og det gode og så gi seg hen til jorda igjen.
Som publikummer synes jeg det kan være innsnevrende å se forestillinga på bare dette grunnlaget. Forestillinga skaper et rikt univers av assosiasjoner som i alle fall jeg som mann kan kjenne meg igjen i, og som jeg kan spinne videre på.
Anmeldt av Helge Matland
