«Ytterpunkt. Å trø over grensen» hadde de to musikerne satt som tittel på konserten i regi av Nordlysfestivalen. Og ytterpunkt er det så visst i den forstand at programmet begynner og avsluttes med musikk av Hildegard von Bingen (1098–1179) og rundt halvparten av de øvrige komponistene som ble presentert er nålevende. Men både musikalsk og ikke minst når det gjelder musikkens stemningsinnhold trekkes det tråder fra noe av den eldste musikken vi kjenner til noe av det som skrives i dag.

Henger sammen

Fra von Bingen førte musikerne oss direkte over til engelske Henry Purcell (1659–1695), og videre til John Cage (1912–1992). Fra von Bingen til Purcell er det et sprang på 550 år i musikkhistorien, men som kan høres ut til å være mindre. Riktig nok er det langt større kompleksitet i musikken, sangen er blitt mer ornamentert, men fortsatt er det ikke mye vibrato i sangen. Cage vender tilbake til noe av enkelheten i Hildegard von Bingens musikk, med klaveret brukt kun som et rytmeinstrument. Tonaliteten tilhører vår tid, men peker samtidig tilbake på tidligere tradisjoner. Her kommer også den vibratoen vi kjenner den fra den klassiske tradisjonen inn i musikken.

Ingen ting er nytt

Også med musikk på programmet samtidskomponister som Arvo Pärt, Henrik Ødegård, John Tavener og Fartein Valen, er det fristene å slå fast at det ene bygger på det andre, at det til ei hver tid nye aldri er helt nytt, men har i seg noe av det som har vært før.

Konserten gir et bilde på hvordan vi søker tilbake til det som har vært og hvordan vi skjeler til siden og lytter på det som beveger seg på den andre sida av veien og som kommer fra et anna sted og er på vei mot et anna mål.

Valg

Men selvsagt kunne det med valg av andre komponister og anna musikk ikke vært like tydelig. Og kanskje er det både en styrke og en svakhet ved programmet at det er som det er, alt etter hvem man er og hva man søker; er det det å gi seg hen i den grunnstemninga som konserten setter, eller ønsker man mer variasjon og mer av formidlingsbiten.

Gode utøvere

Berit Norbakken Solset og Nils Anders Mortensen lever i denne konserten opp til det nasjonale og internasjonale rykte de har. Norbakken Solset har stor stemmekontroll og flott uttrykk i sangen. Mortensen er trygt forankra i den klassiske tradisjonen, men har også jobba med mange andre stilarter. Det speiles også i hans spill og den bredde i uttrykk vi hører fra hans hender i denne konserten.

Anmeldt av Helge Matland