Det lukter røyk og sprit, på Scene øst ved Hålogaland Teater, allerede før nachspielet har begynt. Interiøret er tatt rett ut fra 60-tallet i USA, med rakett-barkrakker, vegg-til-vegg-teppe og lave stofftrekkstoler med en matchende sofa. Det er brunt – lik spriten som blir servert.

Ekteparet George (spilt av Trond Petter Stamsøe Munch) og Martha (Guri Johnson) kommer hjem fra en festlighet mens de krangler. ”Hent meg en drink”, beordres det fra Martha. George lystrer bittert. Martha overrasker så George med å fortelle at hun har invitert et yngre par på nachspiel hjemme hos dem. Dette faller ikke i god smak hos ektemannen som surner mer og mer utover i stykket.

Aggressivitet

Det går som det legges opp til fra starten. Spriten gjør parene aggressive, hemmeligheter kommer frem og litt etter litt, mellom strupetak, krangling, utroskap og utskjellinger, ødelegges liv etter liv.

Det er bekmørke saker som blir servert, selv om Honey (spilt av Trude Øines) prøver heroisk, med sin enkle humor, å lette på stemningen. Dessverre spiller hun den mest overstadig berusede karakteren, og man sliter litt med å ta henne seriøst eller koble humoren som så tappert prøver å gjøre stykket litt lettere.

Tidenes verste

For det er virkelig tidenes verste spinningstime for skuespillerne. I halvannen time avbryter de og skriker mot hverandre. Det trampes, kastes og spyttes på scenen. Det er rett og slett imponerende at de klarer å samle seg mellom sceneskiftene, som ikke er lengre enn minuttet på klokken. Trond Petter Stamsøe Munch, er som eneste skuespiller, på scenen hele tiden, og han er kanskje den eneste man klarer å få sympati med gjennom stykket. Med beskyldninger om at han aldri klarer å stå opp for seg selv, surner han gjennom hele stykket og man kjenner selv på kreftene som bygger seg opp i den til slutt skjelvende kroppen hans.

Nick (Marius Lien) kommer inn som en ung og truende mann til karakteren George. Etter hvert som også alkoholen tar han, blir han mer kjepphøy og litt rappere i munnen mot andre som hever stemmen.

Tight regi

Det er tydelig at regissør Anders T. Andersen har holdt skuespillerne hardt i ørene under prøvene. Enkelte karakterer får ikke avsluttet sin egen setning før andre avbryter og tar over. Det er ikke alt av dialoger man får med seg, men heldigvis har man ei lita mus som er alt for full og gjentar det som blir borte i all kranglingen.

Guri Johnson har jeg bevisst spart til slutt. Hun er grusom. Hun er ditt verste mareritt. Det lyser djevel-rødt fra øynene hennes og du gjemmer deg litt i stolen når hun kaster et blikk mot publikum. Dette er kona fra helvete satt i sving under nachspielet fra samme sted.

Om du har planer om en hyggelig aften på teateret – glem det. Stykket svartmaler det aller meste og du går fra teateret en ekkel klump i magen. Derimot kjenner du også følelsen av å ha vært på en svært god teateropplevelse.