Dorothy bor ute på den vide prærien i Kansas hos tante Em og onkel Henry. Hun føler at egentlig er det ingen som virkelig bryr seg om henne eller gjør noe for at hun skal ha det bra. Så en dag blir hun og hennes «eneste venn», hunden Toto, tatt av en tornado, og de havner i et ukjent landskap med merkelige skapninger på den andre sida av regnbuen. Det er både vakkert, rart og skummelt.
Her er hekser – både gode og onde – og en veiviser, et fugleskremsel uten hjerne, en blikkmann uten hjerte og ei løve uten mot. Alle følger Dorothy på veien til Smaragdbyen og den store Trollmannen fra Oz. De fleste blir hennes hjelpere, men ikke den fæle Heksa fra Vest som gjør det som står i hennes makt for å hindre følget å nå sitt mål.
En fantastisk verden
Lawrence Malstafs scenografi er like fantasifull og variert som selve den verden Dorothys drama utspiller seg i. Han skaper en flott tornadoscene og ankomst til landet på den andre siden av regnbuen gjennom den gedigne luftputa som blåses opp og fyller scenen.
Senere i forestillinga skapes mye av den fantastiske verden gjennom et nett av lyspunkter som kan heves og senkes i scenerommet. Lysene blir den gule veien – «The Yellow Brick Road» som fører til Oz. De skifter farge, skaper stemninger og blir også regnbuen.
Magiske skikkelser
Den drømmeverden Dorothy havner i blir levendegjort gjennom de flotte skapningene som blir trylla fram gjennom ikke minst strålende arbeid av kostymene og maskedesignet til Kathrine Tolo. Selvsagt er også skuespillerne bak kostymene og maskene viktige, men det de legger i sine skikkelser styres i så sterk grad av innpakninga at den er ikke alltid like lett å legge merke til.
Men jeg gleder meg stort over Anneli Dreckers evne til å være hund. Det er så jeg nesten glemmer at det er et menneske inni hundekostymet. Både Svein Harry Schöttker Hauges gode heks og Kristian Fredrik Figenschows onde er hver på sine måter kostelige der de skrider over scenegolvet på en slags segway skjult under kostymene.
Agnete Johnsen som Dorothy er ikke skjult bak kostymene på samme måte som resten av det fargerike skikkelsesgalleriet vi møter. Hun har kanskje ikke det store uttrykksregisteret å spille på, men klarer seg helt greit.
Musikalsk ujevnt
«Trollmannen fra Oz» er en musikal. Hans Magnus «Snah» Ryan, kjent fra bandet Motorpsycho, har skrevet ny musikk. Bare signatursangen «Over the Rainbow» er bevart. Musikken fungerer godt som stemningsskaper både i forhold til de mer skumle scenene og til å fange de poetiske øyeblikkene i historien.
Skuespillerne har selv bidratt med å lage sangmelodier oppå Ryans musikk, og dette fungerer langt fra alltid like godt. Det blir ofte litt for selvsagt og enkelt, og jeg blir sittende og vente på de virkelig gode sangnumrene gjennom hele forestillinga.
Men totalt sett blir Hålogaland Teater og regissør Jon Tombres nye versjon av den gamle klassikeren en vakker, visuell og morsom opplevelse. Det er lagt store ressurser i å skape godt teater for barn, og som også kan gi flotte opplevelser for de voksne som følger med på lasset. Det er i seg selv prisverdig, og langt på vei lykkes de i forsøket.
Anmeldt av Helge Matland
