STORGATA: – Boka mi viser en usynlig og bortgjemt verden i Norge, og det jeg skriver kan nok provosere noen, sier Mogos fra sitt vante bord på Gründer.

Lunefulle Tromsø

Hit kommer han for å drikke en cappuccino, ta seg en røyk og se Tromsø spasere forbi ham.

– Tromsø er som en lunefull kvinne; du elsker henne, men hun forandrer seg hele tiden.

Mogos har gjort byen til sin egen og har bodd her siden han fikk oppholdstillatelse i 2010 etter vel ett år på asylmottak i Harstad.

– Dette er min by. Da jeg fikk oppholdstillatelse var det som å få en ny start og da jeg fikk muligheten til å bli integrert, lære norsk og involvere meg i det norske samfunnet, grep jeg sjansen.

Mistet alt

Mogos ble født i Addis Abeba i Etiopia. Familien hans er opprinnelig fra Eritrea, og hadde bygd seg opp et liv i den etiopiske hovedstaden. Det forandret seg i 1998 da det brøt ut krig mellom de to landene.

– Vi ble deportert til Eritrea og mistet alt vi hadde.

Etter noen måneders militærtjeneste fikk han sjansen til å gå på universitetet i Asmara. Der studerte han engelsk, litteratur og lingvistikk og fullførte verneplikten som engelsklærer. Etter over to år i det Mogos kaller ”nasjonaltjeneste”, ble han igjen kalt inn til militæret.

– Da var det nok. Det var mye usikkerhet og militær spenning mellom Eritrea og nabolandene, og jeg følte jeg hadde gjort min plikt.

Lærerikt

Mogos flyktet først til Sudan, deretter til Uganda og Kenya. I 2009 kom han til Norge og ble sendt til Harstad.

– Det var lærerikt. Man lærer mye om seg selv, men også om andre og fremmede kulturer. Det blir gjerne en anspent stemning når så mange med ukjent skjebne samles på et sted.

Erfaringene fra Harstad asylmottak er ryggraden i Mogos’ bok som har fått tittelen ”Mottaket”.

– I boka mi forsøker jeg å presentere virkeligheten som den er, uten å fordømme karakterene i boka.

Selv om boka er hentet fra Mogos’ egne erfaringer, er den ikke selvbiografisk.

– Hovedpersonen er ikke meg. Han er ansiktsløs og navnløs, og fungerer som en kollektiv refleksjon over mennesker i vanskelige situasjoner. Mennesker som ikke har noe å tape og da blir en fare for både seg selv og andre.

Mørk tid

Likevel medgir forfatteren at han kjenner seg igjen i karakteren.

– Når jeg først kom var jeg optimistisk og tenkte at den nye starten ville komme raskt. Det forandret seg imidlertid. De første seks månedene var tunge. Jeg begynte å bli frustrert og tenkte mye på hva jeg skulle gjøre hvis jeg fikk avslag – jeg måtte ha en plan B, forteller han.

Ifølge Mogos ble etter hvert tankene veldig mørke.

– Alt er uvisst. Man lever kun for den ene dagen og vet ingenting om morgendagen, samtidig som man har altfor mye tid for seg selv. Man blir åpen for alt og samtidig rammet av en slags voldsom og glupsk nummenhet, forklarer han, og fortsetter:

– Og dette gjaldt ikke bare meg. Vi pratet ikke om det på mottaket, men det var en felles erfaring. Noe vi ikke trengte å snakke om. Vi koblet på en måte ut den ytre virkeligheten og levde sammen utestengt fra resten av verden.

Heldigvis hadde den tidligere litteraturstudenten nok av lesestoff under oppholder på mottaket.

– Jeg leste og skrev hele tiden. Det holdt meg frisk i hodet, tror jeg. Det gikk veldig mye i det man kan kalle outsiderlitteratur – noe som kanskje ikke er så rart. Knut Hamsuns ”Sult” leste jeg flere ganger på engelsk, samtidig som det gikk det mye i Kerouac og Beatgenerasjonen, legger han til.

Mogos beskriver det å få oppholdstillatelsen etter nesten ett år på asylmottaket som om ei tåke lettet fra tankene hans.

– Det var som om alt ble lysere. Jeg begynte å følge med på hva som skjedde i det norske samfunnet, jeg ble mer nysgjerrig og begynte å skrive mer. Det er interessant – hvordan tankegangen forandrer seg helt når man vet at man skal ut. Det så jeg flere ganger, sier han.

Heltidsforfatter

Bokas tematikk er tung, men ifølge Mogos er den ikke bare mørk. Den har også mange humoristiske innslag.

– Men slik er da også livet. Det skjer både positive og negative ting.

Etter at han nå har fått publisert sin debutroman håper han at han kan på sikt kan bli forfatter på heltid.

– Jeg liker å skrive. Det er terapi for meg. Samtidig leser jeg mye og finner mye inspirasjon i litteraturen.

Han har allerede skrevet flere bøker, noen på engelsk og andre på amharisk som er morsmålet hans.

– Den første boken jeg skrev var nok litt amatørmessig, men det var først og fremst en læringsprosess.

Afrikansk diaspora

Mogos har fulgt norskundervisning og snakker godt norsk. Likevel er engelsk arbeidsspråket hans.

– Det kreves selvsikkerhet for å bruke språket kreativt. Det vil nok derfor ta sin tid før jeg skriver på norsk, selv om jeg så smått har begynt.

Hans neste bok tar for seg den afrikanske diaspora. Et naturlig tema da han er en av vel 1,5 millioner eritreere som har flyktet fra hjemlandet sitt.

– Min generasjon med afrikanske menn er nesten ikke involvert i det politiske liv. Det må forandre seg, og vi må ta et kollektivt ansvar for Afrikas fremtid, uavhengig av landegrenser og stammetilhørigheter. Det er noe jeg håper jeg kan bidra til med mitt forfatterskap. Selv våger han imidlertid ikke å vende tilbake med det første.

– Det er vel uvisst hva som vil skje med meg skulle jeg vende tilbake. Kanskje havner jeg i fengsel for å ha forlatt min nasjonaltjeneste. Den risikoen tar jeg ikke.

Naturen

Et annet emne han gjerne tar for seg når han skriver er naturen i Nord-Norge.

– Den bruker jeg aktivt i nottaket, for når man tenker mørke tanker er alt rundt en også mørkt. Hovedpersonen er som naturen: Han forandres.

Mogos føler det er naturlig å skrive om naturen slik han gjerne gjør når han skriver dikt. Beskrivelsen av Tromsø som en lunefull elsker er da også hentet fra et av hans dikt som har fått tittelen ”The Moody Lover” og som handler om nettopp Tromsø.

– Man må sette pris på det stedet der man bor, selv om man kanskje av og til klager på at det er for kaldt. Mennesket klager jo på alt uansett, sier han og ler.

(Artikkelen sto først på trykk som en lørdagsreportasje 6. september 2014)

ELSKER TROMSØ: Nathan Haddish Mogos beskriver Tromsø som en lunefull kvinne. Foto: RONALD JOHANSEN