Det er ikke uten grunn at lederen i Tromsø Forsvarsforening, Leif Arneberg, vokter skipsklokka som gull. Hadde det ikke vært for ham, er det ikke godt å si hvor klokka hadde vært i dag. Minst to ganger har den blitt reddet – den ene gangen under mer dramatiske omstendigheter enn den andre – men like fullt til stor glede for alle de som ser verdien av dette klenodiet.
Skipsklokka fulgte den britiske krysseren «Devonshire» fra den var operativ i mars 1929 til den ble solgt for opphugging i juni 1954. Den henger i dag i foajeen i Rådhuset som et minne om de sterke bånd som ble knyttet under annen verdenskrig mellom Norge og Storbritannia. Og som et symbol på de ukene Tromsø var landets hovedstad i 1940 og at det var fra Tromsø at kong Haakon VII, kronprins Olav og den norske regjeringen evakuerte landet 7. juni 1940 – altså i morgen for 75 år siden – med den britiske krysseren «Devonshire».
Les også: Bodil (97) tok hemmelige bilder under krigen.
Gave til Tromsø
I dag – 6. juni – er det forresten 75 år siden kongen i statsråd besluttet å evakuere Norge for å kjempe mot den tyske okkupasjonsmakten fra britisk jord.
På kvelden 7. juni 1940 gikk konge, kronprins og regjering om bord i «Devonshire» og startet overfarten til England. Den britiske krysserens bistand for å få de norske makthaverne i sikkerhet, har gjort både krysseren og datoen 7. juni historisk her til lands.
Da «Devonshire» hadde utspilt sin rolle i 1954 og ble solgt for å bli hogd opp, bestemte det britiske admiralitetet at skipsklokken skulle gis til Tromsø kommune. Den ble fraktet nordover, og 7. juni 1955 kom skipssjefen på «Devonshire», admiral Andrew Browne Cunningham til Tromsø for å overlevere klokken. Eller ABC, som han – i følge Leif Arneberg – ble kalt.
Skipsklokka ble montert i bystyresalen, som var i den gamle Latinskolen og som bare gikk under navnet administrasjonsbygningen. Og under en seremoni mottok ordfører Wictor Robertsen skipsklokka og uttrykte både glede og takknemlighet over at den var havnet i Tromsø.
Ny «utrykning»
Og i bystyresalen hang skipsklokka inntil en mørk januar-natt i begynnelsen av 1979. Da tok det plutselig fyr i det gamle, ærverdige bygget, og i løpet av noen nattetimer var det ingen ting igjen av den gamle Latinskolen. Alt var gått tapt. Øyensynlig også den gamle skipsklokken, i den grad noen tenkte på den der og da.
De første som tenkte på klokka, var brannfolkene som slukket brannen. Dagen etter lurte de på hvordan det hadde gått med den. Dermed ny «utrykning» til branntomta hvor de begynte å lete etter den gamle skipsklokka. Det tok ikke lang tid før de fant både den og fisken den hang etter. Den bar selvfølgelig preg av brannen, men ble levert inn til en av byens smeder som restaurerte den og brakte den tilbake til gammel stand.
Hadde ikke brannfolkene vist omtanke og initiativ, ville den sannsynligvis havnet på fyllinga.
Skipsklokka ble montert opp i det gamle rådhuset, og ble selvfølgelig med på flyttelasset da det skulle rives til fordel for et nytt. Den ble plassert i de midlertidige lokalene, som Tromsø kommune hadde i Fr. Langes gate mens det nye Rådhuskvartalet ble bygd.
Slo alarm
Men den ble ikke uten videre tatt med til det nye rådhuset da det sto ferdig. Alt – absolutt alt – som var i kommunalt eie ble flyttet fra de midlertidige lokalene til det nye rådhuset – unntatt skipsklokka fra «Devonshire». Da Leif Arneberg oppdaget dette, slo han «alarm». Og skipsklokka ble hentet og plassert i foajeen i det nye rådhuset. Der har den stått siden.
I disse dager har administrasjonen i Tromsø kommune bestemt seg for å finne et mer egnet sted for skipsklokka. Leif Arneberg sier:
- Skipsklokka ble gitt til Tromsø kommune og høytidelig overlevert 7. juni 1955. Jeg mener den er så historisk at den bør stå i rådhuset. Tromsø kommune bør få laget skilt på norsk, engelsk og tysk som forteller hvor klokken kommer fra og hvorfor den ble gitt til Tromsø kommune. Etter min mening er det en selvfølge at den bør stå i huset til mottakeren av gaven, Tromsø kommune. Skipsklokken tilhører befolkningen i Tromsø, og da er det naturlig at den står i befolkningens hus, sier Leif Arneberg.
