Torills mor døde av brystkreft i 1978. Da var hun selv bare ni år.
– På 70-tallet skulle man ikke sette ord på følelser. Sorg ble ikke snakket om, forteller generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel. Hun minnes en tid der sykehusene hadde oppe skilt hvor det sto: «Barn ingen adgang».
- På den tiden trodde man at det var lurt å skjerme barna. I dag vet vi at det ikke stemmer, fortsetter hun.
LES OGSÅ: - Helt umulig å bli kvitt sorgen
– Dette gjorde for meg at sorgprosessen kom som et jordskjelv 18 år etter, forteller Torill Sæther Krekke.
Hennes opplevelse som barn har funnet veien til lerretet.
– Ingen snakket med meg
Krekke forteller at hun ønsket mer åpenhet rundt det å leve tett på kreften.
– Jeg har en stemme og jeg vil bruke den til å inspirere folk til å bli mer åpne, sier hun.
Selv savnet hun åpenhet da hun som barn sto oppi det hele.
– Det fantes ikke foreninger for de med kreft, eller de pårørende og etterlatte. Ingen snakket med meg.
Hun tror også at moren hadde likt utstillingen.
– Jeg kan bare tenke meg hvor ensom hun måtte ha vært. Det var så tabubelagt, hun kunne ikke snakke med noen, sier Krekke og forteller at naboene snakket om at moren hadde fått ny jobb siden hun dro av gårde klokka åtte hver dag.
– Men egentlig dro hun på Radiumhospitalet.
LES OGSÅ: Snakker om sorgen etter datterens død
Må bli flinkere
Det er første gangen at Kreftforeningen kjøper en hel utstilling.
– Kunst kan hjelpe oss å sette ord på ting vi føler, og virkelig røre ved oss. Kanskje hjelper det oss å snakke også, sier Anne Lise Ryel.
Hun mener vi må bli flinkere til å se hverandre, og spesielt barna.
– Bare det å snakke med noen som har det vondt. Om det er noen som er syk eller er pårørende. Målet er at utstillingen skal hjelpe oss å bli bedre.
Og kanskje har den nettopp gjort det. Mye av responsen går på det samme:
– Det er deilig med noen som tør å være ærlig.
Utstillingen står i Kreftforeningens lokaler og er åpen for alle i juni, august og september.
LES OGSÅ: Marsjerer for livet
