Rakettnatt ville åpenbart gjøre en begivenhet ut av festivalens kick-off, da det lokale bandet Blót var invitert til å gjøre en konsert langt utenom det vanlige i den ærverdige, gamle kinosalen på Verdensteatret.

Konserten var markedsført som Nord-Norges første 3D-konsert noensinne, som for alt jeg vet stemmer.

3D-brillene som publikum fikk utlevert ved ankomst, viste seg raskt å være langt mer enn en morsom gimmick. Dette ble mer enn bare en konsert, men i tillegg audiovisuelt verk.

For uinnvidde, spiller ikke Blót brautende vikingrock, ei heller world music som prøver å revitalisere norrøn kultur. Det eneste som er sikkert med dette bandet, er at man aldri vet hva man får servert fra musikkmenyen. Det låter ikke alltid vakkert, men det er da heller ikke meningen. Denne kvelden er bandet i et seigt og groovy humør, og nøyer seg ofte med å kverne på ett riff per låt – noe som gir en hypnotiserende effekt.

Blóts musikk tar utgangspunkt i den psykedeliske rocken, men bak veggene av gitarer og bølgene av ekko, rommer uttrykket langt mer. Det eneste bandet fra moderne tid det er hensiktsfullt å sammenlikne dem med, er Texas-kvintetten The Black Angels.

Den bisarre blandingen av b-filmer, naturopptak, psykedeliske mønstre og dansende frukt (!) som  danser over bakteppet, gjør instrumentalsekvensene – som raskt kunne ha blitt kjedelig på en vanlig konsert – langt mer interessante.

Sanger og gitarist Christian Samuelsen er en tidvis briljant, men lunefull lydkunstner. 26-åringen er en kompromissløs fyr, som også er en av grunnene til at han nyter så stor respekt i det lokale miljøet. Denne kvelden backes han stødig av sin faste troika av medsammensvorne, og samspillet med Truls Norbye Olsen, Ole Marius Isaksen og Nicolai Tufte Østvold besitter en imponerende, men løssluppen dynamikk.

Samuelsen har alltid hatt en interessant stemme, noe han bemerket seg med allerede som purung guttepjokk for et knapt tiår siden – i det kortvarige, men livlige bandet The Love Cramps. Soul- og bluespreget fra nevnte band er erstattet med så tunge ekkoeffekter, at stemmen hans tidvis står i fare for å drukne i kryssilden av lyd.

Semiballaden med det passende navnet «Film», var en liten pustepause midtveis i et sett dominert av tunge, seige riff. De to ekstranumrene Lo-Fi Boogie og Satan, Slæpp satte et kontant og deilig punktum for en unik og fornøyelig konsertopplevelse.