Hålogaland Teater åpner sesongen med Anders T. Andersens ambisiøse forestilling hvor han lar Ibsens to stykker, «Fruen fra havet» og «Lille Eyolf», utspille seg på samme scene – samtidig. Rent fysisk smelter de to stykkene sammen i kun små møtepunkter. Aktørene i den ene fortellingsstrømmen har liten eller ingen direkte kontakt med dem som befinner seg i den andre historien.
Men innholdsmessig blir det noe helt anna.
Noe som gnager
«Har herskapet noe som gnager i familien», spør den mystiske og skremmende Rottejomfruen som dukker opp hos familien Almers i «Lille Eyolf» og tilbyr seg å lokke rottene med seg ut på fjorden så de drukner.
LES OGSÅ: Slik har du aldri sett Ibsen
Hun kunne like gjerne stilt samme spørsmålet til familien Wangel i «Fruen fra havet». Begge familiene er i ferd med å bli revet i stykker i eksistensielle konflikter hvor enkeltmenneskets frihetstrang eller behovet for å realisere seg selv møter en idé om å nå hverandre og være noe for noen. Kan vi være noe for andre bare i den grad det gagner oss selv? Kan vi «være oss selv nok» i samliv med andre, for å trekke inn et sitat fra enda en Ibsen-klassiker.
Barnet og tapet
I begge stykkene står et barn sentralt, eller kanskje vel så mye tapet av et barn. «Fruen fra havet» er historien om Ellida Wangel som i noen år har vært gift med den mye eldre doktor Wangel som er blitt enkemann etter at hans første kone døde fra ham og de to døtrene. Herr og fru Wangels lille sønn døde som spebarn for tre år siden, og etter det har ekteskapet skranta. Ellida kan ikke fri seg fra minnet om den amerikanske sjømannen hun møtte mens hun bodde sammen med sin far ute på fyret, og som hun lova å vente på til han kom tilbake, og som etter 10 år uventa dukker opp.
SE OGSÅ: Bildeserien fra stykket
Rita og Alfred Allmers møtes i så het elskov at de ser ikke andre enn seg selv. I akten faller deres lille sønn Eyolf ned fra bordet og blir delvis lam. Dette gjør Lille Eyolf til en stadig påminnelse om den oppslukende erotiske lysta. For Rita kommer Lille Eyolf mellom seg og Alfred, mens Alfred lar seg oppsluke av sitt eget store prosjekt. Ingen av dem har plass til Lille Eyolf.
Tomheten
Ikke før Eyolf faller på sjøen og drukner. Foreldrene som godt kunne unnvære ham mens han levde, fylles av desperasjon og tomhet. Hvordan skal de komme ut av den uutholdelige situasjonen?
For Ellida Wangel har ekteskapet med den eldre mannen vært et slags fornuftsekteskap. Hun var alene i verden og trengte en forsørger, samtidig som hun ikke har tru på at hennes ungdomskjærlighet kommer tilbake. Derfor har hun sagt ja til enkemannen som trenger noen som kan overta som mor for sine to døtre. Barnet som kunne bundet dem sammen døde. Hennes gamle kjærlighet dukker opp og utfordrer det som var fornuften. Skal hun velge friheten og usikkerheten eller det trygge? Og vil Wangel gi henne mulighet til å velge?
I Anders T. Andersens møte mellom «Fruen fra havet» og «Lille Eyolf» kastes et dobbelt lys over de eksistensielle spørsmålene som preger så mange av Ibsens dramaer. De forsterker hverandre og utfyller hverandre. Jeg sitter igjen med et regnestykke hvor en pluss en blir mer enn to. Mange gode skuespillerprestasjoner bidrar godt til dette. Spesielt vil jeg trekke fram Marte Germaine Christensen store nærvær i rollen som Rita Almers. Hun var outstanding, som Per-Mathias Høgmo kunne ha sagt det om en av sine spillere etter borteseieren mot Bulgaria.
Stor ros skal også Dagny Drage Kleiva ha for det visuelle univers hun har skapt for dette spesielle men høyst vellykka møtet mellom to av Ibsens senere stykker.