I «Dager under» tar Arne Lygre (f. 1968) publikum med til et tomt hus. Husets eier tar personer som ser ensomme og fortapte ut, med til huset og holder dem fanga. Etter hvert oppstår det bindinger mellom fanger og kidnapper. Når de gode hensiktene får gale konsekvenser, blir det skummelt og nervepirrende.

– Jeg er forfatter. Når jeg gir fra meg et teatermanus, så har jeg ikke lenger noen kontroll med hva som skjer med det videre. Da er det opp til andre å skape de magiske øyeblikkene på teatret. Dette stykket er satt opp fem ganger tidligere. Alle oppsetningene blir forskjellige. Dette er noe av det som gjør det spennende å være dramatiker, sa bergenseren Lygre i et tidligere intervju med iTromsø.

Samarbeid

I dette tilfellet er det regissøren Kristin Bjørn som har hovedansvaret for å ta dramatikerens manus videre. Oppsetninga som har première på Hålogaland Teaters Scene Øst torsdag i neste uke er et samarbeidsprosjekt mellom HT, Ferske Scener og Det samiske nasjonalteatret Beaivvás etter et initiativ fra Ferske Scener hvor regissør Kristin Bjørn og hovedrolleinnehaver Bernt Bjørn har sitt daglige virke.

– Hvorfor vi har valgt Arne Lygre? Jeg har fulgt ham som dramatiker og forfatter siden debuten i 1998. Selv har jeg holdt på med fortellerteater siden slutten av 1980-tallet. Jeg ser på Lygre som en dramatiker som utvider denne formen, sier Kristin Bjørn.

Litterær og teatral

– Han går både inn i personene og deres følelser, samtidig som han lar sine personer gå ut av dette og lar dem komme med kommentarer om andres tanker. Han er litterær, i den forstand at han benytter seg av teknikker som gjerne forbindes med romanen eller novellen, men samtidig også veldig teatral, sier Kristin Bjørn.

Hun mener Arne Lygre utfordrer vår evne til å sette oss i andres sted.

– Han har en stor tillit til publikums forestillingsevne, og vi tenker forskjellig. Dette prøver vi å gripe og forsterke i denne forestillinga. Vi tar imot den hånda han gir oss, sier regissøren.

Emosjonell forestilling

Hun karakteriserer «Dager under» som ei emosjonell forestilling.

– Teatret er på mange måter filmen underlegen når det gjelder å skape en psykologisk thriller. Vi kan ikke matche de virkemidler filmen har til å skape realisme. Derfor må vi spille på andre ting; skape en creepy følelse. Og lykkes vi, kan resultatet bli enda sterkere. Som publikum havner vi i samme rom som dramaet utspiller seg i. Vi kan bli en del av dramaet, og med det også mer følelsesmessig berørt, sier Kristin Bjørn.

Grenser

I tillegg til selve dramaet, har Lygre også med seg en filosofisk dimensjon inn i stykket.

– Det finner grenser for godhet, og det finnes grenser for selvinnsikt. Når et menneske er overbevist om at det gjør gode ting, kan resultatet bli at det gjør noe grusomt. Her går kidnapperen langt over grensene, sier Kristin Bjørn.

Han blir en fange i sitt eget tankesett når han tar til fange mennesker som han mener trenger hjelp. Han vil bryte dem ned og bygge dem opp igjen. Men det er heller ikke slik at de tilfangetatte blir snille av å være offer.