Teater om sorg og redsel fungerer for voksne og barn.
Publisert: 07.01.2008 kl. 08:00 , Endret: 07.01.2008 kl. 15:48
Det er en vanskelig balansegang Ferske Scener har begitt seg ut på med " Poteter har ingen vinger" av dramatikeren Christina Mauer. Et alvorlig tema – hvordan komme seg videre etter å ha mistet en nær person – skal formidles til et publikum der hovedmålgruppa er barn. Samtidig skal historien også fungere overfor et voksent publikum. Det gjør det her, men på ulike plan.
Klatreteater
Selv om utgangspunktet for historien er et dødt barn, dveler ikke handlinga rundt dødsfallet. Et tomt barnerom på "loftet" og ei dukke symboliserer det fraværende barnet, men det sentrale i historien er hvordan foreldrene har det med hverandre og med seg selv sju år etter tragedien.
Ferske Scener bruker en absurd scenografi som skaper fin komedie av det alvorlige temaet. Et digert stillas fungerer som hus, og dermed følger vi skuespillerne som tvinges til å klatre opp og ned og mellom stengene for å kommunisere med hverandre. Bare det å sove – hengende over ei hard metallstang – viser hvor ubehagelig hverdagen er for dem.
Reddende engel
Så kommer altså denne mandelpoteten – i Bernt Bjørns skikkelse. Han har kanskje ikke vinger, men er likevel en reddende engel for de frustrerte foreldrene som henger fast i sorg og savn. Poteten – som selv har fått familien utslettet på chipsfabrikken – setter rett og slett det hele i et jordnært perspektiv. Samtidig gir Bernt Bjørns glimrende tolkning en hysterisk morsom opplevelse både for voksne og barn.
Potetens farefulle fortid – både i potetmosmaskin og i steikeovn – samt den rent fysiske delen av handlinga er kanskje det som fungerer best for et ungt publikum, mens voksne vil ha lettere for å se de symbolske betydningene. Men Ferske Scener lykkes med å formidle følgende både til barn og voksne:
Når poteter har det bra, har også mennesker det bra.
En advarsel til slutt. Det kan hende noen foreldre vil oppleve at ungene nekter å spise poteter etter dette...
