I dag slippes Mari Boines nye album «See the Woman, 32 år etter debuten, og nesten tre tiår etter gjennombruddet med «Gula Gula». Sangeren feiret nylig 100-årsjubileet av samenes første landsmøte, men tar noen uventede valg på sin nye plate.

– Som 60-åring velger du å bruke engelsk språkdrakt på ditt nye album. Hva er årsaken til det?– Jeg har hatt lyst til å gjøre det lenge! Noen av låtene på denne plata ble skrevet allerede i 2004, så jeg har planlagt dette lenge. Jeg har tidligere prioritert den store oppgaven det er å kjempe for det samiske språket, noe jeg har holdt på med i tredve år. Jeg har gjort låter på engelsk også tidligere, og har hatt lyst til å utforske dette videre.

– Hvorfor trenger du ikke lenger å kjempe for språket, som du sier? – Nå er det så mange unge og flinke samiske artister på banen. Da føler jeg at jeg har anledning til å gjøre noe annet.

– Du er også en artist med høy status internasjonalt, og språkvalget speiler kanskje også ambisjoner om å nå flere publikummere?– Ja, det er også en del av det hele. Jeg burde ha gjort dette valget tidligere.

– Det må være en utfordring å skifte språk?– Ja, i aller høyeste grad. Når man synger på sitt morsmål, er det lettere å få den rette følelsen. Jeg har jobbet mye, og brukt lang tid, for å få til dette, også på engelsk. Tekstene er veldig viktige for meg, og jeg har skrevet en tredel av dem selv, på denne plata. Ellers er det to indianske tekster, skrevet av John Trudell og Joy Harjo. En er fra Australia, en er skrevet av en maori-kollega fra New Zealand, og en er skrevet sammen med en forfatter fra Sør-Afrika.

– Låtene er ikke politiske, men fortellinger fra folk sine liv, sett fra et kvinneperspektiv. Jeg prøvde faktisk å skrive noe politisk, men det ville ikke komme, hehe. Av og til går sangene sine egne veier.

– Hvordan vil du selv beskrive din nye plate, rent musikalsk?– Den er helt annerledes enn musikken jeg har gjort tidligere. Forresten, så er den nok mer lik min aller første plate, enn de som kom senere. Det er mer pop! Litt singer-songwriter og 80-tallspop, med en farge av Boine-uttrykket. Plata er produsert av Tobias Fröberg, som jeg ville jobbe med på grunn av jobben han har gjort sammen med Ane Brun, som jeg liker veldig godt. Jeg ga Tobias ganske frie tøyler.

– Tekstmessig går jeg tilbake til tida da jeg var en ung kvinne. Musikalsk er det også en del referanser til den tida, altså 80-tallet. Det er veldig mye synth på denne plata. Ellers har det vært veldig givende å spille sammen med nye, svenske musikere som har jobbet med Veronica Maggio, Robyn, Lykke Li og Ane Brun. Vi gjorde de første opptakene på Gotland, og resten i Stockholm. Der traff vi Sofia Karlsson på gata, og hun ville komme i studio og kore på en låt. Hun var fantastisk å jobbe sammen med.

– Hva er grunnen til dette stilskiftet? – Jeg har lyst til å gå ut på tynn is, og prøve noe annet. Etter tredve år, er det også ganske feigt å bare skulle gjenta suksessen. Da jeg begynte karrieren, gikk jeg ut på tynn is, og nå følte jeg behov for å gjøre dette på nytt. Det handler også om å ta vare på nysgjerrigheten, både som artist og som menneske. Hver gang det blir satt en ramme rundt meg, har jeg behov for å komme meg ut av denne rammen.

– Hvordan tror du ditt publikum vil reagere på «den nye Mari»?– Mange fra mitt vanlige publikum kommer nok til å få litt sjokk, hehe. Men akkurat dét er også litt spennende. Det er sunt med litt utfordringer, og jeg er spent på hvordan plata blir mottatt.

– I 2012 ble du innvilget statlig kunstnerlønn, fram til pensjonsalder. Hvilken betydning har dette hatt for karrieren din?– Det har helt klart vært positivt. Å ha en lønn i bunnen, har gitt meg veldig stor frihet som artist.

– Du er en av de samiske artistene med lengst fartstid. Hva er annerledes som samisk artist i dag, sammenlignet med situasjonen for tredve år siden?– Det er nok en god del lettere i dag, men det finnes fortsatt en del utfordringer. Det er vanskelig å få majoriteten av media til å bry seg om samisk musikk. Det er større stolthet blant samiske artister i dag, og jeg synes det er fantastisk å se hvordan miljøet blomstrer. Dagens unge artister er flinke til å benytte seg av sosiale medier – noe vi ikke hadde tilgjengelig. De kan dermed nå ut på en helt annen måte, og det er herlig å se hvor modige de er.

– Det er også et større mangfold av samiske artister i dag, som for min del er en lettelse, etter å ha gått i bresjen i så mange år. Det er også helt fantastisk å få tilbakemeldinger fra disse unge artistene, om at min musikk har vært viktig for dem. Jeg var nylig i Berlin på promoteringsjobb, samtidig som byens filmfestival pågikk. Det var utrolig hyggelig å treffe skaperen av filmen «Sameblod», og høre henne si at Nils Gaup og jeg har inspirert henne til søke seg ut i verden.

– Til slutt: Hvilke tre artister, band eller album vil du trekke fram som de viktigste for deg?– Hmm ... Patti Smith! Jeg liker alle platene hennes, men «Horses» forandret livet mitt, og fikk artisten i meg til å begynne å vokse.– Buffy Sainte-Marie, selvfølgelig. Hun er en urfolksartist, og det har alltid vært likhetstrekk i vår historie, og mye jeg kjente meg igjen i. Hun har vært et forbilde.– Bob Dylans «Desire»-album har også vært viktig, og kanskje spesielt låten «Sara», da det er mye melankoli i min musikk. Det var en av de første kassettene jeg kjøpte, og her synger han på en måte som er beslektet med min måte å gjøre det på. Han joiker nesten!

KONSERTARTIST: Her spiller Mari Boine live på The Edge, under fjorårets Nordlysfestival. I bakgrunnen ser vi bassist Kjetil Dalland. Foto: Helge Matland