Hekla Stålstrenga spilte en konsert som gjorde godt for både kropp og sjel på Verkstedet fredag.
Publisert: 21.02.2009 kl. 15:38 , Endret: 22.02.2009 kl. 17:10
Barna har barnetimen for de minste. For de litt større kan man trygt anbefale en konsert med Hekla Stålstrenga.
De ga i går en konsert som varmet langt inn i hjertet.
Det er et og et halvt år siden bandets forrige konsert i Tromsø, og som Tore Bruvoll sa det mot slutten av konserten;
«Dette må vi gjøre oftere».
Spilleglede
Et så godt som fullsatt verksted trampet taktfast takten på polkaene, og vugget med på de roligere låtene. Hekla Stålstrengas musikk er slik. Du kan ikke stå stille og se på.
Når i tillegg bandmedlemmene bobler av spilleglede, må det bli god stemning av det.
Hekla Stålstrenga har plukket fram gamle tekster fra Nord-Norge, som for det meste Ragnhild Furebotten har lagt toner til. Resultatet er jubel fra fans og kritikere landet rundt. Og en Spellemannsnominasjon.
Albumet kom i oktober, og bandet har vært på turné, men en by manglet på turnélista. «Hjembyen» Tromsø.
Publikum visste å benytte muligheten til å møte opp i går, og så ut til å nyte opplevelsen.
Stemmeprakt
Melodien «A i sløyd» får åpne ballet, etterfulgt av en polka.
Stemningen er allerede satt, men bandet blir ikke komplett før vokalist Anne Nymo Trulsen tar plass bak den midterste mikrofonen.
Med en stemme som er skapt til akkurat den musikken resten av bandet spiller, skal man lete lenge etter en bedre sammensetning av musikere.
Den tradisjonelle Målselvsangen «Å mor la meg», er så vakkert fremført, at det som kommer etter nesten blir en nedtur.
Med lampeskjerm og godstoler på scenen er hjemme-hos-stemninga satt, men denne kvelden slår Verkstedet en hvilken som helst godstol i stua, når det gjelder kos.
Ingen sto stille
«Hjertebank», som ifølge Bruvoll er blitt bandets kjenningsmelodi, er også et
høydepunkt, og i hvert fall ett par blant publikum gir seg hen til hverandre og dansen.
Når folk har kost nok med de roligere tonene, er det tid for dans. Konserten rundes av med polkaene «Hekla stålpolka» og «Jorun Jogga».
Bedre kunne det ikke gjøres. Om
ikke folk danset, var det i alle fall ingen som sto stille.
Furebotten henter stolen, og setter seg ned, for her skal det gå fort. Og det fenger.
Hekla Stålstrenga satte standarden for fredagskvelden med denne konserten. Dette må de gjøre oftere.
