Lenge leve Alice.
Publisert: 22.10.2009 kl. 14:24 , Endret: 22.10.2009 kl. 15:10
La det være sagt: William DuVall er ikke Layne Staley, men for Alice in Chains er dette en "new beginning" som da også er noen av de første ordene som synges på Black Gives Way To Blue.
Tomrom
Første gang jeg hørte Alice var jeg hekta fra første gitaranslag, og i kombinasjonen Jerry Cantrell og Layne Staleys stemme hadde de funnet sin signatur. Det er kanskje fordi jeg hang meg opp i gitaren at jeg opplever savnet av Staley mer som et emosjonelt tomrom, enn musikalsk. Harmoniene og disharmoniene lever i aller høyeste grad videre i samspillet mellom DuVall og Cantrell, og er umiskjennelig Alice. Man trenger ikke høre lenge på skiva før man innser at Alice er tilbake fra grava.
Alice ble aldri offisielt oppløst, men la seg selv på is etterhvert som Layne Staleys stoffmisbruk virkelig tok av. Da bandet opptrådte på MTV Unplugged i 1996 kommenterte Staley at "dette er det beste showet vi har gjort på to år." Og fikk da til svar at:
- Det er det eneste showet vi har gjort på to år.
Alices musikk har ikke alltid vært like lett tilgjengelig og yter også på denne plata masse motstand. Riffet på Check my Brain er urovekkende og sender gysninger nedover ryggraden, men avløses av et hypermelodiøst refreng. Alice in Chains lå alltid nærmere heavy metal enn de andre grunge-bandene, og det ser ikke ut til at det har endret seg. Mens Pearl Jam på sin siste skive heller mot garasjerocken, er Alices siste skive på sitt tyngste et komplekst metallmonster som vagger gjennom natta. Samtidig er her flere skjøre Alice In Chains-ballader som viser bredden i bandets musikalitet, men for min egen del liker jeg dem best når de rocker.
Black Gives Way To Blue er med andre ord alt en Alice-skive skal være: Tung, seig, dynamisk, levende, melodiøs og disharmonisk. Dette er et band som har kjent hverandre lenge, og gir hverandre rom til å utfolde seg. Men selv om harmonivokalene er en Alice-signatur hadde det kanskje vært artig å høre mer til DuValls stemme, som ofte forsvinner i harmoniene.
Nytt bandmedlem
Etter sin siste opptreden med bandet 3. juli 1996 forsvant Layne Staley. Bortsett fra et par innspillinger forble han en eremitt som unngikk kontakt med vennene sine inntil liket hans ble funnet i leiligheten. Layne Staley hadde da vært død i to uker. Obduksjonen konkluderte med at han døde av et skudd heroin kombinert med kokain.
Hva gjør et band når slikt skjer? (Og slikt skjer temmelig ofte i musikkindustrien) Alice in Chain bearbeidet sorgen i tre år, for sorgen må helt tydelig ha vært der. Trommeslager Sean Kinney prøvde å ta kontakt med Staley tre ganger i uken i perioden før han døde, men fikk aldri respons. Han reagerer sterkt på at enkelte av blodfansen tar seg nær av at bandet nå fortsetter med en ny vokalist.
- Vi var der, sorgen er vår og dette er slik vi velger å håndtere den, sier Kinney til Classic Rock.
Hva meg angår er dette en renhårig måte å bytte ut et bandmedlem på. De arrangerte i det minste ikke audition for tusenvis av håpefulle for så å mobbe det nye medlemmet ut eller rekrutterte ham gjennom en reality-serie slik enkelte andre band.
DuVall, som tidligere var vokalist og gitarist for Comes with the Fall, har vært en del av Alices liv i over ti år, og er i mine ører en fullverdige arvtaker til Layne Staley.
Staley hedres forøvrig med låta Black Gives Way to Blue, hvor også selveste Elton John spiller piano. Så kan man spørre seg hva Elton har med Alice In Chains å gjøre? Ganske mye faktisk, da han var Staleys store idol da han var liten.
Les mer: Layne Staley (Wikipedia) | Alice in Chains (Wikipedia) | Hør skiva: Black Gives Way To Blue på Spotify
