Pål Sverre Valheim Hagen (24) er gripende som den unge mannen som fragmentarisk forteller sin historie i forestillinga «Skråninga».
Publisert: 26.01.2005 kl. 11:34 , Endret: 26.01.2005 kl. 11:42
En ung mann sitter på en psykiatrisk institusjon, skyldig i kriminelle handlinger han ikke helt forstår, men heller ikke helt klarer å fortrenge. I assosiative bruddstykker uten noen fast kronologi forteller han psykologen og sykepleieren om avgjørende episoder i sitt liv:
Han lever sine første barndomsår i et konfliktfylt hjem der foreldrene stadig krangler. Faren er en alkoholiker som i fylla brutal mishandler både kona og sønnen. Mora kjefter, men lar tingene skure. Etter moras død i en ulykke, blir gutten plassert i en barnløs fosterfamilie. En stund ser det ut til at gutten vil kunne gå en bedre framtid i møte, men da han nærmer seg puberteten, får fosterforeldrene selv barn. Gutten føler seg tilsidesatt, og på skolen blir han mobba. Snart er han på full fart inn i en kriminell løpebane der han gjør stor skade på både mennesker og materielle ting. Når stykket begynner, er han altså innesperra i en psykiatrisk institusjon.
Dramaet som er basert på Carl Frode Tillers debutroman med samme tittel, og som forfatteren selv har dramatisert, utfolder seg i Kari Gravklevs nakne scenografi. De sentrale elementene er en buende skrå scene og en bakvegg med speil der vi som publikum både kan se det som utfolder seg på scenen fra to sider samtidig som vi kan se oss selv som passive tilskuere til at et ungt menneske går til grunne.
Fysisk
Spillestilen er fysisk, hvor Katrine Bølstads koreografi er vevd svært tett til Tyra Tønnesens regi og stiller store krav til skuespillerne som ikke får noe gratis på et underlag som ville gjort de fleste ustødig.
Ut av dette vokser Pål Sverre Valheim Hagens innsats som den unge mannen som har rast ned hele skråninga, som har nådd bunnen og er stengt inne på en psykiatrisk institusjon, og som kanskje er i gang med å reise seg at.
Vi møter han som den lille forknytte gutten med skuldrene opp over ørene med foreldre som begge krever hans lojalitet i den private krigen som foregår i hjemmet. Vi møter ham som den litt større gutten som får omsorg av nye fosterforeldre, men som det skjærer seg for når han føler seg tilsidesatt når fosterforeldrene får sitt eget lille barn. Vi ser han bli mobbet av andre barn på skolen. Han kommer mot oss som en ung mann på kant med verden og seg selv. Til slutt mister han også grepet om virkeligheta.
Gripende
Valheim Hagen griper oss med måten han klarer å komme dypt inn i og formidler denne skikkelsen som er tragisk, og som lett får vår sympati, selv om jeg aldri er helt sikker på at det er den fulle og hele historien han forteller.
Hvor blir det av de gode minnene? Det må da også ha vært gode stunder, spør psykologen ham en gang. Dette er den klassiske historien om hvordan dårlig sosial påvirkning kan ødelegge et menneskes liv. Eller kanskje er det ikke bare den ytre påvirkninga som får ham til å bli som han er?
Dramaet fortelles med bare tre skuespillere på scenen. Marika Enstad spiller alle de kvinnelige figurene den navnløse hovedpersonen møter, Per Frisch de mannlige. Til sammen noen og 30 roller. Det blir mange, og ofte ganske utydelige skikkelser vi møter. Skuespillerne får ingen hjelp av kostymeskifter. Dialektene er ofte det eneste som skiller, og av og til klarer man ikke engang å holde på dem skikkelig. Dermed blir det desto viktigere for forestillinga at Pål Sverre Valheim Hagens innsats er av den høye kvaliteten den er. Svært mye står og faller med den.
