Hålogaland Teaters "Chet Baker spiller ikke her" er blitt teater på sitt beste.
Publisert: 14.01.2010 kl. 23:29 , Endret: 15.01.2010 kl. 11:57
"Hva var det du skulle bevise", spør jazzmusikeren Daniel seg selv. For to og en halv time siden døde han på scenen under en konsert. Nå ser han tilbake på det han har brukt livet sitt til. 13 år gammel hørte Daniel Chet Baker og hans trompet på radio. Siden har han hatt ett mål i livet; å finne den perfekte tonen, den som er så rein at ingen aner hvor den kommer fra.
Fant han den tonen? Var det i så tilfelle hans fortjeneste, eller var det bare slumpetreff? Var det noen andre som hørte den? Var denne tonen verdt alt han forsaket for å finne den?
Trill din egen terning for forestillingen!
Angår oss
I dette stykket er det jazzmusikeren det gjelder. Men problemstillingene angår de fleste av oss. Fotografen som jakter det perfekte bildet. Skribenten som leter etter sitt uttrykk, etter ordet som favner verden og setningen som forteller alt.
Og kanskje finner vi det vi leter etter uten å være klar over det. Vi vet ikke hva vi selv duger til, og stoler ikke på oss selv. Hva om du ikke er god nok, spør Daniels far. Den nagende tvilen driver oss videre.
Lars Saabye Christensen skriver i et poetisk, billedrikt og vakkert språk. Kanskje vil noen synes at det blir litt svulstig, men for meg fungerer det utvidende. Det gir mange assosiasjoner som bringer inn tanker og elementer som ligger utenfor den egentlige teksten og hva som utspiller seg på scenen.
"Chet Baker spiller ikke her" tar for seg et alvorlig tema, men både teksten og Ketil Høeghs lune kommunikasjon med publikum hindrer at det blir gravalvor.
På scenen ruver Ketil Høegh intenst og alene. Men fra Daniels nylig avslutta liv dukker det opp bilder, mennesker og stemmer i form av filmglimt projisert i scenografien. Viktigst er Daniels far og kone, spilt på film av Bjørn Sundquist og Anneke von der Lippe, og forfatteren Lars Saabye Christensen som på film selv presenterer ei slags rammefortelling som setter det hele inn i en litt større sammenheng enn hva Daniels jakt etter "tonen" i seg selv er.
Dynamisk samspill
Det er ikke selvsagt at Ketil Høegh skal klare å skape dynamisk samspill i møtet med de statiske elementene som filmbitene representerer. Imidlertid går det over all forventning. Grepet med å ta i bruk film som element i teaterforestillinga gir hovedpersonen flere å henvende seg til enn oss publikum (som Daniel i forestillinga karakteriserer som det utakknemlige rovdyret). Også dette bidrar til å skape liv og bevegelse i forestillinga. Regissør Per-Olav Sørensens store erfaring fra både filmmediet og teaterscenen har utvilsomt vært viktig å ha med seg inn i denne produksjonen.
Men kanskje overdrives bruken av film av og til. Når bildene dobbeltprojiseres på både scenens bakvegg og golv, kan det ta for mye plass og fjerne oppmerksomheten fra både innholdet på film og hva Høegh foretar seg på scenen hvor han skaper ei soloforestilling som kommer til å bli husket.
Se flere bilder i fredagens papirutgave.
