Forestillingen forener tradisjonell nordnorsk fortellertradisjon og overtro med moderne dans, og litt research tror jeg nok kan være nødvendig før man setter seg i setene på Hålogaland Teater.
«Mannen som stoppet hurtigruta» spinner rundt mytene om Johan Kaavens liv. Johan Martin Andreasen Kaaven (1836-1918) ble gjerne omtalt som Trollkaaven og er en av de siste og mest kjente noaidene i Norge. Han holdt til i Indre Billefjord i Finnmark. Kunnskaper om åndemaning, ganing og svartekunster har gjort at Kaaven visstnok er en anerkjent avdød mann i nord.
Og det er akkurat dette «Mannen som stoppet hurtigruta» omhandler.
Magiske virkemidler
Vi blir invitert inn på et kjøkken der det skjuler seg mange mystiske historier. Gjennom moderne dans og vakker musikk formidler forestillingen historier om mirakler som skal ha blitt utført av Kaaven selv. Det finnes ikke dialog i stykket, men ved hjelp av en samling med lydopptak fra 1950-og 1960-tallet, hvor folk forteller om sine opplevelser av Kaaven, blir handlingen i stykket konkretisert. I disse opptakene blir det blant annet fortalt om Kaavens kaffebesøk i hjemmene til mennesker med forskjellige lidelser de trenger hjelp til å bli kvitt.
Etter avspillingen av opptaket illustrer danserne energisk «trolldommen» som «helbredet» menneskene. Med rekvisitter som kaffekopper som vokser, en magisk kaffekanne det kommer stemmer ut fra, effektfull lyssetting og dramatisk musikk får de fram mystikken rundt kaffebesøkene til noaiden.
Stykket har også fått med seg humoristiske innslag som fikk publikum til å bryte ut i latter.
Ingen fasit
Skaperen av forestillingen, Simone Grøtte, har tidligere uttalt at de ikke vil gi fasiten til publikum. Derimot ønsker hun at publikum skal komme med sine egne tolkninger. Og det har hun oppnådd.
Det er en abstrakt forestilling der det eneste konkrete ligger i de 60 år gamle båndopptakene. En utfordring for undertegnende var at enkelte av fortellingene var på samisk. I og med at dette er et språk ikke jeg behersker, ble det vanskelig å forstå enkelte episoder.
Til tross for språkutfordringene blir man fort revet inn i verdenen som blir presentert på scenen og får deg til å drømme tilbake til en forhistorisk tid. Det er en annerledes forestilling som utfordrer tolkningsevnen til publikum. Hver enkelt «mirakelhistorie» er flettet godt sammen og har en naturlig overgang til den neste.
Som en fersk anmelder sitter jeg igjen med mange spørsmål — og får lyst til å lære mer som den myteomspunne Kaaven.
