SØR-TROMSØYA: Samfunneshuset presenterer oss og våre mest merkelige vaner med utgangspunkt i et godt, gammeldags - nettopp - samfunnshus.

Teater om teater

Kort fortalt: En gruppe skuespillere er sendt til Verdensutstillingen i Dubai. Der skal de vise fram det mest norske; 17. maifeiring, bygdefest, dugnad eller stormøtedemokrati. Eller vaffelsteking...

I korte og enkle dramatiseringer skal våre særtrekk vises fram for en forundret omverden.

Selvfølgelig er dette ikke enkelt, og skuespillerensemblet sliter både med å holde seg innenfor rollene og i sine innbyrdes relasjoner.

Les også: "Suppeteater på HT"

Sammensatt

Det er ikke en spesielt velfungerende gruppe skuespillere som ”skal være representanter for fedrelandet”, som det står i stillingsinstruksen.

Alle har noe i bagasjen som de sliter med; bakgrunn, motiver og hemmeligheter som kommer til overflaten når ting og tang til de grader går over styr.

Noe som selvfølgelig skjer når man låser dem inn i noe som nesten kan ligne en Big Brother-bunker.

Strømgren har skrevet et smart teaterstykke. Han klarer å blande humor og tristhet med samfunnskritikk, politikk og galskap. Vår historie, vårt moderne Norge - og vårt overdrevne selvbilde blir lagt under lupen og avslørt.

Som hjelpere har Strømgren en særdeles oppegående skuespillertropp. Det er sjelden jeg har sett skuespillere som passer så godt til sine roller og det er tydelig at man har brukt mye av seg selv i tolkningene. Ikke minst deres dialekter blir aktivt brukt for å bygge opp arketyper av de løsslupne nordlendingene, de skarrende sør- og vestlendingene eller den buttre samen.

Les også: "Viser fram det typisk norske"

Briljant Høegh

Alle på scenen leverer, og om jeg må trekke fram noen foran de andre, så må det være Ketil Høegh. Hans tolkning av en breial nordlending med et ikke helt stuerent kvinnesyn er nok det beste jeg har sett fra ham på mange år. Han er briljant!

Det merkes tydelig at Strømgren har bakgrunn fra dans og koreografi. Forestillingen bæres forover like mye av skuespillernes fysiske utfoldelse som av dialogen. De forskjellige dansenumrene er både godt sammensatt og hylende morsomme.

Jeg tror ikke forestillingen ville funket like godt dersom man hadde valgt å legge handlingen til Norge.

For å kunne kjenne oss selv igjen i en så overdrevet og karikert versjon må vi få speilet på litt avstand.

Å legge handlingen i samfunnshuset i den mest fremmede omgivelsen som tenkes kan - ørkenen i Dubai - er derfor et genitrekk.

HT kan være meget fornøyde med ”Samfunnshuset”. En morsom, intelligent og treffende satire over Norge og nordmenn som flest mulig burde få med seg.