«Alle mine kjære» drukner i en overflod av lett melankolske og prangende effekter.
Publisert: 04.03.2010 kl. 11:27 , Endret: 04.03.2010 kl. 11:41
Suksessregissøren Peter Jackson («Ringenes Herre», «King Kong») har blitt en verdensstjerne ved hjelp av blant annet flotte og overbevisende digitale effekter. Dette så vi sist i filmen «District 9», som Jackson var produsent for.
Dessverre ser han seg blind på virkningen til en nesten evig skiftende wallpaper-lignende digital bakgrunn i store deler av seriemorderthrilleren «Alle mine kjære», til den grad at den skjermer oss fra og skjemmer filmens egentlige beholdning - skuespillet og historien.
Sørgende familie
14 år gamle Susie Salmon blir drept av en seriemorder tidlig i desember 1973. Hun etterlater seg en sørgende familie som gradvis går under grunnet savnet og tomheten Susie etterlater seg.
Jakten på svar fører etter hvert hennes far til å involvere seg desperat i selve etterforskningen. Susie selv befinner seg i et sted imellom himmelen og jorden.
Derfra følger hun med på hva som skjer med familien, vokter over dem og gradvis vokser behovet hennes for hevn over sin morder.
Pakkes inn
Basert på Alice Sebolds besteselgende roman med samme navn, har i utgangspunktet «Alle mine kjære» både en interessant, spennende og annerledes historie å fortelle.
En historie som jeg tror hadde vært mye bedre tjent ved å fokusere enda sterkere på karakterene og stole på det originale i manuset.
Dessverre har Jackson i denne filmen bestemt seg for at alt skal pakkes inn av mer eller mindre symbolske og skiftende visuelle effekter, og musikk som spenner fra lett melankolsk klaverspill til svulstig synth. Dette skaper en sterk følelse av skille mellom det som skulle ha vært to sammenvevde deler av historien, og gjør dermed også en gjennomgående god innsats fra skuespillerne, med en ypperlig Saorise Ronan i spissen, litt bortkastet - da de hele tiden kommer i bakgrunnen.
Synd, da det også er enkeltscener som peker mot hvor god filmen kunne ha vært.
