«Kommandør Treholt & Ninjatroppen» er mye mulig tidenes mest oppfinnsomme og merkverdige norske film.
Publisert: 12.08.2010 kl. 07:50 , Endret: 12.08.2010 kl. 08:01
Den 20. januar 1984 ble Arne Treholt arrestert under mistanke om spionasje for en fremmed statsmakt. Halvannet år senere ble han idømt 20 års fengsel for landssvik og spionasje.
Den 13. august 2010 er det endelig på tide å avdekke sannheten bak Norges mest omtalte spionsak: Arne Treholt var en patriot som kjempet mot kreftene som ville ha amerikanske militærbaser på norsk jord, og sammen med Kong Olav var han grunnleggeren av HMKs Ninjatropp - en elitegruppe som forsvarte landet fra skyggene.
Fiksjon eller fakta? Det må du nesten se «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» for å kunne gjøre deg opp en mening om.
Et skjold mot fienden
Under Den kalde krigen opererte grupperinger opplært og finansiert av CIA flere steder i Europa. Også her i Norge hvor gruppen Stay Behind under ledelsen av Otto Meyer (Jon Øigarden) planla og gjennomførte terroraksjoner mot det norske folk for å spre redselen for den røde fare.
Les flere filmanmeldelser her.
Heldigvis fantes det tapre menn som sto imot. Under ledelsen av Kong Olav (lattermildt og kjærlig spilt av Trond-Viggo Torgersen) var den strengt hemmelige ninjatroppen og deres kommandør, Arne Treholt (Mads Ousdal), et siste skjold mot fienden og intervenerte konstant mot Stay Behinds onde planer.
Ulik alt annet
Regissør og manusforfatter Thomas Cappelen Malling forteller en svært fascinerende, gjennomført gravalvorlig og ytterst komisk versjon av en av de mest omtalte sakene i moderne norsk historie.
Resultatet er en norsk film ulik alt annet vi har sett tidligere.
Med arkivfilmbruk på grensen til det fantastiske, sterkt 80-tallspreg fortellerteknisk, absurd og imponerende detaljrikdom, og replikker som er et oppkomme av sitatvennlighet har filmen kommende kultklassiker skrevet over hele seg i store bokstaver.
Skycars, enmannsubåter, usynlighetsutstyr og flygedrakter er bare noe av utstyret som tas i bruk. Og sammen med de komisk overdrevent dårlige effektene, den kornete filmkvaliteten og grelle fargefilterbruken bidrar dette sterkt til å gi filmen en ekstra dimensjon som et tidsbilde fra 80-tallet.
Dette er en herlig start på en forhåpentligvis sterk norsk filmhøst!
