De første dagene fire dagene av Tour d’ Afrique er nå gjennomfort, og jeg har tusenvis av inntrykk. Alt det har kostet for å komme hit har absolutt vært verdt det hittil. Jeg føler meg så privilegert som får oppleve dette. Oppsummert sykkelmessig har vi hatt en svært krevende start, med sterk motvind alle dagene. Dette har resultert i at 25 av 36 har mistet sin EFI. EFI står for ”Every Fucking Inch”, og betyr at man har syklet hele turen gjennom Afrika. Uten å ha satt seg på en av følgebilene.
Les også: Sykkelturist i et land uten reiseguider
På den andre dagen av turen ventet 148 kilometer på oss. Med sterk motvind. Vinden kommer nordfra, og de tidligere årene har syklistene gjort unna distansene med en snittfart på 25-30 km/t. Vår realitet var en helt annen. Det er virkelig tungt å tråkke i motvind, og jeg følte jeg gav alt mens sykkelcomputeren bare visste en ussel snittfart på 13 km/t. Jeg allierte meg med noen av de andre syklistene, og vi syklet i en peleton. Altså at man bytter på hvem som sykler fremst for å spare på energien.
Sur, sliten og oppgitt
Etter seks timer kom vi fram til lunsjbilen. Da hadde 11 stykker bestemt seg for å kaste inn handlekledet, sette seg på bilen og dermed gi opp målet med å oppnå EFI. Jeg tenkte at jeg absolutt ikke skulle miste min EFI på andre dagen på turen. Sta som et esel og evig optimist la jeg derfor alene ute på de resterende 75 km. Vel vitende om at måtte ha en snittfart på 20 km/t for å nå camp i tide. Jeg tok igjen en syklist, og vi syklet peleton. Men vi hadde ingen sjanse mot den sterke vinden. Tre timer senere, og totalt 103 km den dagen, kom den ene bilen. Crewet gav oss en realitetsorientering, og sa at vi ikke hadde en sjanse å nå camp innen en time. Oppgitt, sur og sliten satt jeg meg på bilen. Når man kommer til Cape Town kan man få tildelt to medaljer. En for palleplassering og en for EFI. I og med at jeg vet at jeg ikke har en sjanse til å slå de beste syklistene var EFI den eneste medaljen jeg hadde en sjanse for å kjempe for å få.
Mens jeg satt i bilen, og syns synd på meg selv, sa plutselig dem syklisten som hadde lidd samme skjebne som meg «But Sigrid, we have biked 103k in very strong headwind. Thats pretty amazing». Når han sa det innså jeg at dette har vært den mest langvarige og desidert tyngste treningsøkten jeg noen gang har hatt.
I går avsluttet vi denne fire dagers turen med å sykle inn til Nord-Sudans hovedstad Dongola, hvor vi skal ha en hviledag. Alle sammen er slitne nå, og nesten alle har smerter. Kroppen min har selvfølgelig fått kjørt seg, men jeg har ingen smerter i verken ben, knær, rygg eller skulder. Før jeg forlot Tromsø fikk jeg sykkelen profesjonelt tilpasset av bedriften Perfekt Prosjekt, og det er jeg veldig glad for nå. Dessverre har jeg ikke vært vant til å være på sykkelen 7-10 timer fire dager på rad.
Eierløse barn
Så da jeg kom fram til Dongola dro jeg til TdA-sykepleieren. Hun konstaterte at jeg har blitt ganske alvorlig rammet av setesår. Om jeg ikke roer meg ned, vil det bli så alvorlig at jeg risikerer å avbryte turen. Hun ber meg derfor om å ta bare halve dager på sykkelen den neste uke. Kjipt, fordi jeg liker å være på sykkelen og jeg har jo ikke meldt meg på dette for å sitte på en bil. Heldigvis er det mange i samme båt som meg, så vi får være hverandres selskap.
Dongola er hovedstaden i Nord-Sudan. De eneste turistene som er innom her i løpet av et år er vell bare folk som krysser Afrika med bil, motorsykkel og sykkel. Så man vekker stor oppsikt når man går i gatene. I går kveld var jeg og et par andre syklister og spiste en uterestaurant. Kan vel karakteriseres som Sudans svar på fastfood, med utvalg av kylling, falafel og noe kjøtt man dypper pitabrodet sitt i. Vi kom i prat med en lokal lege, som kunne engelsk godt, og han ble sittende å spise med oss.
Mens vi satt der og spiste, så jeg fire gutter i sjuårsalderen som satt på trappen ved restauranten. Klærne deres var hullete og ekstremt skitne. Jeg spurte min nye legevenn om dette var gatebarn. Han sa at de sannsynligvis var såkalte eierløse barn. Det er svært skamfullt å bli gravid utenom ekteskapet her. Om man blir det, tar mannen selvfølgelig intet ansvar. Kvinnen må naturlig nok fullføre svangerskapet. For at kvinnen ikke skal leve i skam resten av livet, må hun sette barnet ut på gaten så snart den er gammel nok for det. I 2-3-årsalderen i følge min legevenn. Grusomt!!
Jeg klarte ikke å spise mer av maten min, og ga det til disse stakkars barna. De kastet seg over maten som om de ikke hadde spist på en uke. Min skuffelse over å ikke klare EFI ble helt absurd i forhold.
Under min sykkeltur gjennom Afrika vil jeg skrive en rekke reisebrev til iTromsø. Bilder og filmsnutter vil bli lagt ut på www.itromso.no. I tillegg kan dere lese mine blogginnlegg på www.sykkelafrika.com.
