For et par dager siden fortalte en humoristisk Barbara Hendricks at det var viktig for henne å komme til Norge nå fordi det var begynt å gå rykter i Oslo om at hun har trukket seg tilbake fra scenen. Med konserten i Kulturhuset i går er ryktene ettertrykkelig avkreftet.
Vi hører fortsatt storheten i hennes stemme. Formidlinga er lyrisk og varm. Med stor musikalitet og en flott innlevelse i musikk og tekst, og når det gjelder hennes tolkninger av "Solveigs sang" og "Solveigs vuggesang", kan vi i samme åndedrag nevne kontekst. Her formidler hun også noe av den smerte som ikke kan leses direkte av sangteksten, men som man må gå inn i Ibsens drama for å avdekke.
Barbara Hendricks' del av konserten fortsatte bare å vokse gjennom hennes tolkning av to Mozart-arier fra "Figaros bryllup", og publikum var ikke fornøyd før hun også hadde servert mer Grieg som ekstranummer; den vakre sangen "Svanen".
Da hadde også Nordnorsk Symfoniorkester (NOSO) rammet hennes Grieg-avdeling inn med flotte tolkninger av "Morgenstemning", like vakker som da jeg som guttunge syntes at dette var det vakreste som fantes av klassisk musikk, og "I Dovregubbens hall" i en dynamisk og flott framføring av noe av det mest dramatiske fra Griegs hånd.
Enda en stjerne
Men denne konserten hadde enda ei stjerne; komponisten Ole Olsen fra Hammerfest, kalt verdens nordligste komponist. Han døde 77 år gammel i 1927. Nå gjør NOSO en stor jobb med å få fram i lyset igjen musikken han skrev. Blant annet begynner orkesteret i neste uke innspillingene av en CD med utelukkende verk av Ole Olsen.
Og det er mange flere grunner til at orkesteret gjør dette enn at et nordnorsk orkester bør ha nordnorsk musikk på repertoaret. Vi har tidligere hørt NOSO og Christian Lindberg uroppføre hans trombonekonsert. I går kveld var turen kommet til "Åsgårdsreien" og hans Symfoni nr. 1 i G-dur.
Begge er verk skrevet tidlig i hans karriere, og har i seg elementer både av europeisk romantikk og norsk nasjonalromantikk. "Åsgårdsreien" åpner friskt, lystig og melodiøst med treblåserne som sentrale instrumenter. Etter hvert blir musikken også dramatisk med full instrumentering, cymbaler og pauker, tromboner og dyp messing.
Ifølge dirigent Christian Lindberg, uttalte den østerrikske komponisten Anton Bruckner, etter å ha hørt Ole Olsen selv uroppføre symfonien med Berlinerfilharmonikerne, at den tredje satsen ikke var andante men en rein kjærlighetssang. Bruckner kan ha mye rett i dette. Ole Olsen er glad i det litt flytende melodiøse, og sammenligninga med sangen er god.
Men det betyr ikke at dette er musikk uten substans, og Christian Lindberg er god med dynamikk og har som få andre, en evne til å framheve karakteren i den musikken han leder framføringa av.
6 minutt og 31 sekunder
Komponisten Harald Sæverud sa en gang at det eneste man kan si om et musikkstykke etter å ha hørt det bare en gang, er hvor lenge det varer. Urframføringa av Lars Skoglunds bestillingsverk "Båndgneis" varte 6 minutter og 31 sekunder.
Jeg har tidligere hørt verk for mindre besetninger av Skoglund, og dette verket som er oppkalt etter et steinslag, båndgneis, som karakteriseres av ulike lag i både lyse og mørke farger. Kontrasten og vekslingene mellom det lyse og det mørke preger også musikken. Han veksler mellom orkesterets lyse og dype stemmer. Her er spennende massive harmonier og rolige partier ikke helt uten lyriske elementer som små gløtt av blå himmel mellom stormrevne skyer.
Og på toppen av det hele ga NOSO publikum en velduftende avslutning med ekstranummeret "Yasmine Flower", et kinesisk verk innøvd for chinaturnéen som ble gjennomført før jul.