KONSERT

"Vinterreisen"

Musikk: Franz Schubert

Tekst: Wilhelm Müller

Gjendikting til norsk: André Bjerke

Medvirkende:

Harald Bakkeby Moe, baryton

Ivar Anton Waagaard, piano

Ståle Ytterli, regi

Lillescenen, Kulturhuset, lørdag kveld

Sangsyklusen "Vinterreisen" eller "Winterreise", som den heter på originalspråket, består av 24 sanger. Teksten forteller ikke en lineær historie, men gjennom en serie bilder skaper sangene et portrett av en mann på vei mot undergangen. Sangene gir oss et innblikk i det mentale forfallet hos hovedpersonen som ikke får den han elsker.

Harald Bakkeby Moe har valgt å bruke André Bjerkes gjendiktninger, og ikke Wilhelm Müllers originaltekster. Dette er et klokt valg. Sammen med sangerens gode diksjon, gir det oss en mulighet til å gå inn i sangsyklusen tekstmessige innhold på en måte som de fleste av oss ikke ville fått med tekster på tysk.

Dramatisering

Med hjelp fra regissør Ståle Ytterli, har sangeren også skapt ei dramatisk ramme som understreker tekstenes innhold. Dermed drar Harald Bakkeby Moe det som i utgangspunktet er en sangsyklus med romanser i retning operaens form, selv om han er alene på scenen sammen med den dyktige pianisten Ivar Anton Waagaard.

Harald Bakkeby Moe synger flott. Hans barytonstemme er lyrisk, og samtidig direkte og ekte. Han er kanskje ikke blant de mest malmfulle barytonene, men likevel bærer den godt, og han imponerer gjennom måten han kontrollerer stemma samtidig som han foretar seg relativt fysisk krevende teatrale stunt på scenen.

Direkte og ekte

Direktheten og ektheten i sangen preger også hans formidling. Han oppnår meget god kontakt med publikum, og i til tider tar han det med seg til store høyder.

Slik blir det en et sterkt bilde han skaper av en manns åndelige forfall. Bakkeby Moe tar oss med på ei gripende vandring hvor personen han framstiller rent konkret forlater byen og menneskene og virrer rundt i et frossent vinterlandskap. Dette blir også ei vandring i bevissthetens grenseland hvor hans inntrykk på veien i hans sinn blir forstørret og fordreid. Med på veien er døden hele tida sterkt tilstedeværende; som det han lengter mot som en frigjørende slutt på lidelsene, men også med en frykt for den endelige slutt for lengslene, sjela og livet.

Gjennom de klare, poetiske og musikalske bildene han skaper gjennom sangen og formidlinga, lar Harald Bakkeby Moe sitt publikum få bli en del av den tragiske historien og den store kunsten som Schubert og Müller skapte på slutten av 1820-tallet.