– Raga Rockers er tidenes beste band i Norge, og «Maskiner i Nirvana» er det beste norske albumet. Jeg har fulgt dem kjempetungt siden de tidligere tenårene, sier Egon Holstad, som i tillegg til å være bokaktuell, er redaktør og kommentator i iTromsø.
Det er tre år siden han ble spurt av et forlag om han kunne tenke seg å skrive en av bøkene som skulle inngå i en serie om norske albumklassikere. Han sa ja under to betingelser: At han fikk skrive om Raga Rockers’ «Maskiner i Nirvana», og at låtskriveren selv, Michael Krohn, ga tommelen opp.
– Da jeg fikk velsignelse av far sjøl, skulle jeg egentlig begynne å skrive. Og så har det vært jævlig mye kødd siden den gang. Krohn var ikke hypp på å være med i prosessen, som var en ærlig sak, og det ble mye fram og tilbake. Vi landet til slutt på at jeg skulle skrive en høyst subjektiv tekst basert på masse personlig nerderi rundt plata, sier Holstad.
Dermed begynte ikke arbeidet ordentlig før høsten 2023, som er gjort på kveldstid etter jobb, forteller han. Manuset ble levert på julaften.
– Hvorfor ville ikke Krohn bli intervjuet?
– Han er veldig lite opptatt av egen person, men også en kontrollfreak. Jeg har møtt ham flere ganger og snakket om Raga Rockers, men han ville ikke gjøre en ren Q & A som ville gjort jobben min mye mer lettvint. For meg var det superviktig at boka ble noe han kunne stå innafor, og å sette min egen signatur på teksten om mitt forhold til musikken.
– Selvsagt et forventningspress
Forrige uke kom endelig boka, «Maskiner i Nirvana», som er Holstads fjerde bokutgivelse. Boka er finansiert av såkalt crowd funding, altså at folk kjøper boka før den er skrevet. Grensa var på 150 kjøpere. Det hadde han etter ett døgn tilbake i 2021, og forhåndssalget ble mangedoblet før den var påbegynt.
– Hva gjør det med prestasjonsnervene at så mange har kjøpt boka før den er skrevet?
– Jeg er såpass skadet av å jobbe i avis og er ganske vant til det aspektet. Men når man skal skrive om det man mener er det beste norske albumet gjennom tidene, så setter man selvsagt et forventningspress på seg selv om at det må bli bra.
– Så iskaldt at det er en fryd
Holstad vokste opp i det han kaller et jævla kjedelig, sosialdemokratisk, dølt Norge. For ham ble Raga Rockers «antitesen til det kjedelige åttitallet», «en velsignelse fra oven, eller fra unden», avhengig av hvordan man ser på det.
– Da jeg opplevde Raga Rockers på åttitallet, var det første gang jeg følte at noen «snakket» til meg og min generasjon. De var så jævlig mye tøffere enn de andre «fire store», altså DumDum, Jokke og deLillos. Jeg likte de andre også, men Raga var hardere og tøffere og hadde mye mer utenforskap i tekstene sine. De var så hardt meisla inn i stein, de tekstene, sier Holstad, og fortsetter:
– Michael Krohn, som står bak de tekstene, er mye viktigere enn Ibsen, Prøysen og Hamsun i mitt liv. For meg er han den største enderimpoeten i Norge, og den som snakket til min generasjon på en helt ny måte ingen andre før hadde gjort.
De står opp om mårran / Drikker kaffen i ro og fred / De tar avskjed på trappen / De har pene manerer / Begge stemmer Høyre og ingen onanerer
Tekstene til Raga Rockers som ble skrevet 1984, hadde vakt stor oppsikt også nå, 40 år etter, dersom de hadde blitt gitt ut i 2024, mener Holstad.
– Da plata kom ut, var de et bitte lite band svært få brydde seg noe om. Det var i det hele tatt ganske få som brydde seg om rock, ikke minst i dagspressen, og de slapp unna med omtrent hva som helst den gang. Folk er mer sensitive nå, sier Holstad og kommer med et eksempel:
– De synger blant annet «stakkars lille negerbarn, ekstra dårlig karma har’n» og roper «Skjønnhet! Sieg Heil!» i et refreng. Antirasisme og satire til tross, det er altså så hardt og brutalt og iskaldt at det er en fryd.