Det ble en lang time på Rådstua da australske Stuart Bowden fremførte sitt vel en timer lange enmannsshow «She was probably not a robot».

Den australske komikeren startet ikledd et hvitt laken og brukte de 15 første minuttene på å spille de samme tonene om og om igjen på sitt lille Casio-keyboard, før lakenet forsvant og han kom nærmere publikum.

Da skulle han fortelle publikum hvordan hver og en av de alle var døde og at vi befant oss i år 2040 og han var eneste overlevende.

På grunn av flodbølger og naturkatastrofer, er han den eneste gjenlevende personen på jorda, flytende rundt på sin luftmadrass ute på havet.

Det gjør han ikledd svarte tights, med matchende hotpants og en svart T-skjorte og et svettebånd.

Jeg synes det tar lang tid før selve fortellingen kommer i gang og sliter med å forstå meningen eller hva han egentlig ønsker å oppnå med forestillingen.

TIl slutt skjønner du hva det egentlig handler om, men når det ikke har vært særlig moro underveis, betyr det lite, at han smeller til med en veldig flott skrevet monolog om hans kjærlighet til sin Veronica og hunden Jasmin, som betydde så mye for han.

Egentlig er det i seg selv en fin fortelling, om en mann som har mistet sin store kjærlighet og alt da naturlig nok sees på som en morbid, bisarr drøm, der han går rundt med liket av sin avdøde hund og hodet til levningene av ekskjæresten på en pinne.

Alt dette vises ikke - vel og merke - for det er Bowden som er på scenen, med luftmadrassen og hannes alter ego, en slags kosmonaut eller robot ved navn Celeste, som til slutt tar han tilbake til en nesten nøyaktig kopi av den allerede ødelagte jorden.

Vel å merke var det folk som lo, og mange synes sikkert det var et friskt pust da Bowden tullet inn i luftmadrassen spilte bokstavelig talt midt oppi og på selve publikum til tider, men for undertegnede tok det aldri helt av.

Bowden har et greit kroppsspråk, men jeg synes ikke han helt er flink nok i rolleskiftene og sliter av og til med å holde på publikum, da blir det dessverre litt for lett å falle ut.

Den morbide humoren er det nok folk som liker, men Bowden brukte for lang tid på å komme til et punkt der historien kunne ha engasjert.

Samtidig er det mulig å få med seg australieren fredag formiddag. Da setter han opp «Before us», som omtales som en surrealistisk Casio-keyboard-operette, en fysisk komedie om død, familie og ensomhet.