En episk genistrek av en plate som er uendelig vakker.
Publisert: 08.09.2010 kl. 08:17
Harrys Gym er et band jeg har vært veldig begeistret for lenge. Den selvtitulerte debuten fra 2008 står enda som en påle, så det var ikke akkurat små forventninger oppfølgeren "What Was Ours Can't Be Yours" hadde å leve opp til.
Jeg gir meg ende over, dette er allerede en moderne klassiker.
Egen verden
Det som er så flott med Harrys Gym, er at de skiller seg så ut fra alt annet som skjer på den norske scenen. Det er shoegaze-inspirert melodiøs pop med et mørkt, episk preg som droner fram et bekmørkt landskap allerede fra første låten "Old Man".
Bandets fantastiske vokalist Anne Lise Frøkedal (også kjent fra I Was A King) følges opp av et skyggekor av sin egen stemme som gir platen et tyngre preg, men samtidig er låtkvaliteten såpass høy at oppfølgeren blir mer tilgjengelig enn den første.
Perfekt
Der hvor den første platen trengte mer enn et par runder i platespilleren for å gjøre deg varm i skjorten, trekker denne deg inn fra første tone.
Jeg vil strekke meg til å kalle "What Was Ours Can't Be Yours" for perfekt produsert. Alt klaffer, fra den hypnotiserende synthen til de små lysglimtene i det ellers så mørke lydlandskapet, og jeg sitter tidvis uten ord for å kunne gjengi hvor bra dette er.
Det er perler på en snor med låter som "No Hero", nydelige "Toothpaste", "The Ring" og "Sailing Home".
Når du ikke finner et dødpunkt gjennom knapt 45 minutter, burde det vel si sitt. Dette er kanskje min favorittkandidat til prisen for årets plate, og et "must" nå når mørketiden sniker seg inn på oss her i nord.
Diskuter denne saken
Innsendt av Oddmund 30.09.2010 21:19:53 Varsle!
At du vurderer denne til 6 vitner om manglende lyttererfaring.
