«Velkommen. Vi spelle på Rakettdag» sa Anneli Drecker i solskinnet, men konserten hun og bandet leverte beviste at musikken hennes ikke er avhengig av noen ytre faktorer i form av godvær eller annet fiksfakseri, for å skinne.
46-åringen åpner på fortryllende vis, med Alone fra sin siste plate Rocks & Straws. Stemmen hennes fyller hele torget, og det føles som om den runger mellom fjellene, som en utemmet naturkraft.
Drecker stiller med et band som nok rent numerisk er en light-utgave av ensemblet jeg forventer å se, når hun om to uker skal fremføre sisteplata i sin helhet på Kulturhuset. Noe som ikke er ment som en fornærmelse av medmusikantene, som alle er erfarne kapasiteter – og når kompet sparker inn med full tyngde på andrelåten, danser gåsehuden både «her og der».
Når Drecker og kompani prøver seg på en blodfersk låt, sliter de med lydmessig smårusk – som for et øyeblikk tar oss ned på jorda, og minner oss på at det er menneskelige, og ikke utenomjordiske krefter i sving på scenen.
Sekstetten koser seg åpenbart, og man må nok være temmelig emosjonelt avstumpet for å ikke la seg smitte.
De synth-dominerte låtene Tundra og You Don’t Have To Change, blir et stilmessig sidesprang fra det nyere organiske materialet, men Waiting For a Boat og den ufattelig majestetiske Ocean’s Organ guider oss ned fra de elektroniske vidder, og tilbake i det maritime element.
Derfor henger disse midt i sentrum
Sistnevnte er ett av flere eksempler på komposisjoner som stadig tar uventede vendinger, uten å miste den røde tråden – som er et prov på låtsnekring av topp klasse.
Anneli Drecker sto for festivalens høydepunkt så langt.