Det er bare å røske nævvan opp av bukselomma og klappe for livet av begeistring.
Publisert: 01.02.2008 kl. 16:15 , Endret: 01.02.2008 kl. 19:07
Nymark Collective ha vært i byen. Kristin Asbjørnsen har vært her med bandet Dadafon og hun sørget for at domkirka var full da hun sang negro spirituals. Kombinasjonen av kollektivet og vokalisten er krutt.
Det var neppe en eneste sjel som gikk misfornøyd hjem etter en konsert på over halvannen time. Det er nesten bare å bøye seg i støvet og slå fast at - jo dette var en konsert som er blant de aller alle beste på mange år.
Stjernelag
Bandet er satt sammen av flinke folk. Tord Gustavsen begeistret bypublikummet med sin trio før jul. Kåre Nymark har vist at han kan begeistre ihuga skeptikere.
Kenneth Ekornes har gjort mange jobber på en eller annen scene i Kulturhuset og bassist Mats Eilertsen gjorde et meget solid inntrykk.
Alt det er vel og bra, men et er ingen oppskrift på suksess. Det er samspillet - en oppvisning for hvordan det kan og skal gjøres. Det e ikke et spørsmål om hvor fort folk kan spille eller hvor mye de spiller. Det er et spørsmål om hva som passer, hva som bygger stemning og variasjon, og hva som funker i forhold til publikum.
Hadde alt
Det er faktisk ingen ting å dalke med. Kristin Asbjørnsen og Nymark sitt kollektiv har alt som skal til for å begeistre et hvilket som helst publikum nesten hvor som helst i verden.
Det var musikk fra 20-tallet. Et var mange blå bluestoner og tekster fra folk som hadde det trasig - hvor det var tungt å komme gjennom hverdagen.
Når budskapet ble tatt på alvor, og når musikerne viser en sånn innlevelse og forståelse for stoffet - ja da er det bare å gi seg over, røske nævvan opp av bukselomma og klappe for livet av begeistring.
Og med en vokalist som er en perfekt formidler av musikken som gjorde Bessie Smith kjent - da blir det en flott kveld med musikk fremført av fem suverene musikere. De hadde premièren i Nordens Paris. Deretter går turen til Berlin.
De tok Tromsø med storm og får garantert mange tilhengere i Berlin også. Og da kan vi koste på oss en forslitt frase: First we take Tromsø - and then we take Berlin.
