Hellacopters overbeviser.
Publisert: 24.04.2008 kl. 09:36
Nå er et kapittel i skandinavisk rockehistorie avsluttet: Hellacopters siste skive har blitt gitt ut (i hvertfall inntil første comeback-turné).
Allerede fra første boogie-riff begynner rockefoten å gå, og du vet at det er Hellacopters som strømmer ut fra høytalerne dine. Samtidig vet du at du ikke kan bli skuffet, fordi bandet er mer pålitelig enn Posten i å levere varene.
Men dette er ikke ei vanlig Hellacoptersplate. Det er egentlig ei >gisp< coverskive.
Rockeband som gir ut plater dedikert til sine favorittlåter er en risikabel affære, og Nicke Andersson og gutta har forståelig nok ligget lavt i terrenget med denne avsløringa. Riktignok ikke lavere enn at de har offentliggjort den på nettsidene sine, hvor man også kan lese mer om sangene. Ikke det at det spiller noen rolle hvem som har skrevet og spilt inn sangene først, for Hellacopters har gjort låtene til sine egne, men her hylles de som hylles bør, skal man tro bandet selv: The Demons, The Robots, New Bomb Turks, Dead Moon, Gaza Strippers, The Yes-Men og The BellRays, bare for å nevne noen. Og det bemerkelsesverdige er at de er alle sammen, mer eller mindre, samtidige band. Skal man dømme ut fra låtutvalget på denne skiva så lever rocken i beste velgående. (I hvertfall i Sverige, Australia og på det nord-amerikanske kontinent.)
At Hellacopters er Skandinavias beste rockeband hersker det liten tvil om, men de finner ikke opp kruttet. Ikke ulikt AC/DC gjør de det de alltid har gjort, og ære være dem for det. (Man skulle jo tro at Hellacopters frontfigur Nicke Andersson får sine kreative behov tilfredsstilt andre steder. Mannen har også spilt trommer i Entombed, gitar i The Hydromatics and Supershit 666; han er også frontfigur i Nick Royale Gang, spilt trommer for soulprosjektet The Solution, og har nylig vendt tilbake til death metal-genren med prosjektet Death Breath).
Men med Hellacopters er det rocken som nyter godt av Nickes oppmerksomhet, og det har genren godt av:
Spillegleden ligger så tjukt over innspillinga at man nesten kan lukte svette menn i et innrøyka øvingslokale, og det er her bandets sjarm ligger. Adrenalinet pumper og man får lyst til å bevege kroppen til rytmene (noen kaller det dansing, jeg kaller det headbanging).
Denne skiva har alt: Lekre riff, rockepiano så det holder, og en rytmeseksjon tettere enn ei nøytronstjerne. Og det hele toppes med en umiskjennelig stemme som egner seg utrolig godt til genren. Hvis rockefoten trenger ei vitamininnsprøytning, er dette skiva.
Men nå er det da altså slutt; Hellacopters slutter å rocke etter denne siste turnéen hvor de blant annet skal spille på Hovefestivalen. Helt klart vemodig, men jeg tror ikke det går lang tid før man hører fra Nicke Andersson igjen. Som beskrevet ovenfor har mannen en helt unik musikalsk energi som simpelthen bare må få utløp. At Hellacopters nå slutter kan kanskje være en velsignelse for platesamlerne: Til tross for at bandet bare har gitt ut sju fullengdere, har de hatt en enorm produksjon av sjutommere og singler, og det meste er verdt å sjekke ut.
For til og med ei dårlig skiva fra Hellacopters, er bedre enn det meste av generisk rock som plateselskapene roser opp i skyene. "Head Off" er ikke ei dårlig skive, men den er ikke noen ny High Visibility.
Det forhindrer ikke at jeg er på vei til platesajappa for å kjøpe meg Head Off's limited edition-utgivelse som inneholder et bonusspor på vinyl. Mmmm... vinyl.
