Fear Factory er fremdeles sint som bare fy...
Publisert: 12.03.2010 kl. 12:51 , Endret: 12.03.2010 kl. 13:00
Men likevel er det noe som mangler. Da Fear Factory imploderte i 2002 var det slutten på en epoke i den industrielle metallens historie. Nå er Dino Cazares endelig tilbake, og selv om gjensynet for min egen del er hjertelig, må jeg vel innrømme at dette er ei skive som verden lett kunne være foruten.
Ikke det at bandet fremdeles behersker sitt medium, riffene er like tette, kompet like maskinelt (selv om det ryktes at dette ble oppnådd ved hjelp av digital redigering), aggressiviteten er upåklagelig og Burton C. Bells rene vokal svever fremdeles over musikken, mens knurringa hans høres ut som en sønderskutt terminators dødsralling. Men likevel er det noe som mangler...
Jeg forventer vel kanskje at Fear Factory skal ha en grunn for å finne tilbake til hverandre, men på Mechanize virker det som om de sliter de med å fornye seg.
La meg si det slik: Hadde dette vært ei debutskive hadde det vært en klar sekser, men dette er Fear Factorys åttende studioutgivelse. Litt andre kriterier må vurderes, og da holder den dessverre ikke mål. Dette har de nemlig gjort før.
I forhold til tidligere utgivelser er ikke dette et nytt mesterverk slik Oblivion var det i 1998, men føyer seg anonymt inn i rekken av studioutgivelser med kalde industrielle enstavelsesord (Demanufacture, Obsolete, Digimortal, Concrete, Archetype, Transgression og nå Mechanize).
Det er ikke før på Designing the Enemy at bandet egentlig begynner å briljere. Et av de første særtrekkene som slo meg med Fear Factory var den rene vokalen som lå og svevde over de ultratunge maskinelle riffene, og på denne låten utnyttes dette maksimalt.
Og denne kjølige mottakelsen er på tross av at jeg gjerne vil like skiva, da jeg har vært svak for bandet lenge.
Konklusjon: Ei anstendig skive, men ingen essensiell utgivelse.
Hør Fear Factory på Spotify
Besøk Fear Factory.com.
Hør mer på Myspace.
Lytt til Powershifter på YouTube:
